Til forsida Til artikkeloversikten Om hjørnet

Uten sykefravær stopper Norge

av Ebba Wergeland

publisert i Arbeidervern nr 2, 2000


Det går mot nye runder i sykefraværsdebatten når Sandmann-utvalget kommer med innstillingen sin før sommeren. Oppdraget har vært å finne ut for Sosialdepartementet hvordan man kan redusere sykefravær og uføretrygding. Skal tro om Sandmann-utvalget har hatt vett til å diskutere selve oppdraget? Er det egentlig så smart å redusere sykefravær og uføretrygding?

Det enkle svaret er at det kommer an på alternativet. Hvis sykefraværet går ned fordi de syke blir friske eller får lettelser i jobben, er det bra. God tilrettelegging kan korte ned enkelte lange fravær, for eksempel slike som skyldes ryggsmerter. Men tilrettelegging kan "i verste fall" (hvis vi ser det fra sykefraværs-bekjempernes synspunkt) utsette uførepensjonering slik at ryggpasienten blir i arbeid noen år til, vanligvis med større behov for sykefravær enn gjennomsnittet. Bedriftens fraværsprosent øker, men uførepensjonen blir utsatt. Jeg sier ja-takk, hva sier sykefraværs-bekjemperne?

Hvis sykefraværet går ned fordi bedriftene kvitter seg med dem som er mest sykmeldt, vil mange av oss si nei takk. Hvis fraværet går ned fordi lavlønte ikke har råd til å være borte, sier vi også nei takk. Slik skjedde fraværsreduksjonen etter sykelønnskuttene i Sverige.

Nedgang i antall nye uførepensjonister må vurderes på samme måte. Hvis alternativet blir et arbeid i samsvar med "alder, helse og øvrige forutsetninger" som det står i Arbeidsmiljøloven, er det bra. Men hvis uføretrygdingen går ned fordi folk sendes videre til sosialkontor, familieforsørgelse eller Frelsesarmeen, sier vi nei takk.

Det var dessverre nettopp "nei-takk" mekanismene som ga en midlertidig reduksjon i sykefravær og uføretrygd i begynnelsen av 90-årene. De som jublet over at fraværet gikk nedover, skjønte forhåpentligvis ikke sammenhengen - men de jublet faktisk for en fraværsreduksjon som skyldtes økende arbeidsløshet. Over flere tiår har sykefraværet i Norge fulgt arbeidsløshetstallene: høy arbeidsløshet gir lavt sykefravær, lav arbeidsløshet gir høyt fravær. I større bedrifter virker de samme mekanismene: dramatisk nedgang i fraværet er ofte resultat av kraftig nedbemanning.

Det var også nei-takk mekanismene som lå bak reduksjonen i uføretrygding. Regelverket fikk trangere nåløye, og forvaltningen endret praksis. De som fikk avslag måtte gå rundene til sosialkontor og familie noen år, før det likevel ofte ble trygd. Solskinnshistorier om stabilt arbeid i en jobb som svarte til "alder, helse og øvrige forutsetninger" etter avslag på søknad om uføretrygd, er ikke vanlig kost.

Rikstrygdeverket kan fortelle at i 1999 sto 6 % av arbeidstakerne for 80 % av sykefraværet. I disse seks prosentene finner du arbeidstakere med kronisk sykdom eller slitasjeskader etter mange års tungt arbeid, og arbeidstakere i jobber som stemmer dårlig med "alder, helse og øvrige forutsetninger".

Hvis Sandmann-utvalget vil redusere sykefraværet så det monner, må de gå løs på denne lille gruppen. En mulighet er å fjerne dem fra arbeidsstyrken. Men hvis de ikke skal "ødelegge" statistikken for uføretrygding, må de "attføres til formidling" som det så vakkert heter. Dermed havner de på dagpenger fra arbeidsløshetstrygden eller sosialhjelp - slik det skjedde i begynnelsen av 90-årene. Igjen sier mange av oss nei-takk.

Mitt forslag til Sandmann-utvalget er tvert imot å slippe flere storforbrukere av sykepenger inn i arbeidslivet. Flere av dem som i dag nektes arbeid, må slippe til - for eksempel flere av de unge på uføretrygd. For samfunnet blir prisen kanskje et høyere sykefravær, men til gjengjeld færre på uføretrygd og førtidspensjon. Det sies at Norge mangler arbeidskraft. Skal vi dra nytte av de arbeidskraftsressursene (les: menneskene) landet faktisk har, må vi godta et høyere sykefravær.