Fram til 2011 var alderspensjonen i Folketrygden den samme ved samme lønnsnivå for dem som ble uføre og måtte slutte i arbeid, som for dem som var i jobb fram til pensjonsalderen. Tanken var at uføre hadde samme behov for penger når de ble gamle som de arbeidsføre hadde. I virkeligheten har nok mange uføre større behov for penger, for det koster å være syk. Men de fikk i alle fall like mye som de arbeidsføre. Det var en solidarisk ordning. Den tok vare på dem som ikke hadde helse til å klare jobbene de kunne få. Den gangen gjaldt det å sikre et mest mulig fullverdig liv for alle pensjonister.
I 2011 kom den nye alderspensjonen. Den bygger på alt annet enn solidariske prinsipper. Først og fremst gjelder «arbeidslinja». Nå skal det «lønne seg å arbeide» – helt opp til 75 års alder. De som slutter å arbeide tidligere, får tilsvarende mindre penger. Hensynet til de eldres behov må vike plassen for ønsket om å styre atferden vår via lommeboka: pisk og gulrot, pensjonssmell til dem som må gi seg tidlig og gullpensjon til dem som står i arbeid til høy alder.
Behandlinga av uførepensjonistene forteller det meste om tankegodset bak pensjonsreformen. Når Stortinget har vedtatt at det er arbeidslinja som skal gjelde, må uføre nødvendigvis få mindre alderspensjon enn de som holder seg friske og i arbeid. Arbeidslinjas talsmenn er mest opptatt av å fjerne muligheten til å «snike seg unna» med uførepensjon og likevel få samme alderspensjon som arbeidsføre. For da lønner det seg jo ikke å arbeide?
Stortinget har derfor vedtatt kraftig reduksjon av alderspensjonen til uføre. Den rammer ikke for fullt før i årskullene født i 1963 og seinere. For dem som er født tidligere, er der et omfattende system av overgangsordninger som sukrer pillen. Den såkalte «levealdersjusteringen», som hever pensjonsalderen litt fra årskull til årskull, blir for eksempel innført gradvis.
LOs tidligere stolthet, førtidspensjonen, skulle gi muligheter for en verdig avgang fra 62 år uten å måtte gå veien om uførepensjon. Den eksisterer ikke lenger i privat sektor. Hvis fagorganiserte i offentlig sektor godtar forhandlingsresultatet om ny tjenestepensjon i uravstemninga nå, er førtidspensjonen tapt for dem også.
Uføre trenger selvfølgelig fortsatt minst like mye alderspensjon som dem som er friske nok til å være i arbeid til de kan ta ut alderspensjonen. Men det eneste uførepensjonistene i offentlig sektor har fått i forhandlingene, er et vagt løfte om at de skal få «et godt samlet pensjonsnivå». Vi har sett hvordan pensjonsreformen ble solgt inn til fagbevegelsen ved å underslå de negative sidene (pensjonssmellen for dem som slutter før Stortinget vil) og gi uklare løfter om videreføring av både førtidspensjon og offentlig tjenestepensjon. Løfter som siden ble brutt i tur og orden. Det burde ha lært oss at vi trenger bedre garantier enn slike runde formuleringer. Så lenge storting og regjering styrer etter arbeidslinja, vil de alltid mene at «et godt samlet pensjonsnivå» for uførepensjonister må være lavere enn for dem som er arbeidsføre fram til alderspensjon.
Ingen planlegger å bli uføre. Hva slags jobb du har, og hva sjefen mener du må kunne klare, er like viktig som hva slags helse du har. Noen jobber kan du klare selv om du har store helseproblemer, andre jobber krever at du er av de aller friskeste i befolkningen. Uførhet sier bare noe om hvor godt eller dårlig den jobben du har, passer med helsa di. Den som har kroppsarbeid, må ha mye bedre helse for å gjøre jobben enn den som sitter ved et skrivebord. Det er rett og slett mer som kan gjøre deg ufør som kroppsarbeider. Ved et skrivebord trenger du bare hodet, med kroppsarbeid trenger du hele kroppen. På samme måte trenger du bedre helse hvis du hele dagen skal ta deg av elever, klienter eller pasienter, enn hvis du kan gjøre jobben din uten bli forstyrret.
I utredningen om ny uførestønad og alderspensjon til uføre (NOU 2007:4) som skulle passe med pensjonsreformen og arbeidslinja, regnet de med at halvparten av nye alderspensjonister ville ha uførepensjon i årene før alderspensjonen. De laget altså en ordning som skulle gjelde for halvparten av oss. Men ikke hvilken som helst halvpart. Uføretrygd har lenge vært arbeiderklassens viktigste førtidspensjon. I mange yrker er det normalt å bli helt eller delvis «ufør» en gang fra slutten av 50-årsalderen. I mange bedrifter slutter 70-80 prosent som uføre. Vet Fagforbundet, NTL og Utdanningsforbundet hvor mange av medlemmene som går av med uførepensjon eller ingen pensjon, før alderspensjon? Og når går de av? I 2015 var bare 20 prosent av 67-åringene i lønnsarbeid.
Det virker som om forhandlerne fra LO og Unio har glemt at svært mange av medlemmene deres kan måtte gå av som uførepensjonister, selv om de færreste på forhånd tror det skal ramme dem. Derfor er løftet om at de uføre skal få «et godt samlet pensjonsnivå» lite å komme tilbake til medlemmene med. Et nei i uravstemningen er en beskjed til forhandlerne om å gjøre en bedre jobb.