Det skjedde fra 1990-tallet, med slagord om å «gjøre arbeid til førstevalg». Underforstått: de som søker trygd, vil egentlig ikke arbeide. Arbeidslinja bygger på gammel overklassetenkning om at de som ikke arbeider, er arbeidssky. Hvis man gir dem litt dårligere økonomi, kommer de seg nok i arbeid.
I gamle dager var Arbeiderpartiet opptatt av at trygdenivået måtte være tilstrekkelig til å gi grunnlag for et fullverdig liv. Arbeidslinjas slagord er at «det skal lønne seg å arbeide». Englands konservative statsminister Margaret Thatcher sa det samme: «Work must pay more than benefits.» Det er blitt kronargumentet for å kutte i trygdene. Det var Aps sosialminister, Bjarne Håkon Hanssen som sa at sosialhjelpsmottakerne måtte «komme seg opp om morran», ikke Robert Eriksson fra Frp, som Kristjánsson skriver. Den samme Hanssen forsøkte også på vegne av Stoltenberg-regjeringen å kutte i sykelønna, men da sa LO og Gerd-Liv Valla nei.
Det skjedde over hele Europa fra begynnelsen av 1990-tallet, og det fortsetter. Trygdemottakerne blir snakket ned, og trygdene blir kuttet fordi det skal motivere til arbeid. I noen land har sosialdemokratene gått i spissen for denne politikken. Når de sliter på meningsmålingene, som i Norge, kan en av grunnene være at folk husker hvem som gjeninnførte skammen i trygdesystemet.