Historikeren Bodil Christine Erichsen (Dagsavisen 10. mars) mener så vidt vi forstår, at det er en motsetning mellom klassekamp og kvinnekamp. Hun bruker andre ord, som velferdsfeminisme og likerettsfeminisme. Hun nevner oss, fordi vi for et år sida skrev i Klassekampen at vi ikke vil fjerne kontantstøtta før noe annet og bedre var satt i stedet. Hun sier vi mener: «Velferd og økonomi for kvinner nederst på den sosiale rangstigen, er viktigere enn likestilling».
Kontantstøtta er ikke vår baby. Men vi må ta hensyn til virkeligheten. Det er 14.000 barn i Norge som får 7.500 kroner i 11 måneder når de er mellom 1 og 2 år. Mødrene/familiene bruker den når permisjonstida er over, og de venter på barnehageplass. De har arbeid eller studerer. Noen kvinner bor der det er få arbeidsplasser. Noen kvinner med innvandrerbakgrunn får ikke arbeid. Og så er det noen som velger å være litt lenger hjemme med ungen etter at den er fylt ett år, slik de som har god råd kan gjøre uten videre. Men: «Det er ikke tvil om at det er mange foreldre som sårt trenger kontantstøttepengene.» (Brita Bungum, NTNU, Forskning.no 21.03.16). Vi mener: Ta ikke k-støtta vekk fra disse menneskene før det er satt noe annet og bedre i stedet. Det er ikke den som står i veien for kvinners rett til arbeid.
Kampen mot fattigdom og kampen for kvinnefrigjøring står ikke i motsetning til hverandre, de henger sammen. De fleste fattige i Norge og verden er kvinner, og vinner både på kvinnefrigjøring og på kapitalismens undergang. Kampen for høyere lønn for kvinnfolkarbeid er både kvinnekamp og klassekamp. Det samme er kampen for en kortere normalarbeidsdag, som sekstimersdagen, fordi den vil gi langt flere kvinner mulighet til å jobbe full tid og dermed få full lønn. Men alle kvinner, uansett klasse, har det felles at de er utsatt for nedvurdering, seksuell trakassering og vold fra menn. Både fra sjefer og fra klassefeller. Kvinnekamp og klassekamp er ikke identiske, men de er begge nødvendige i kampen for frigjøring fra all undertrykking.