Dagens støygrenser ble foreslått av en ekspertgruppe i 1978. De vurderte datidas tekniske muligheter, støynivået i bransjene og kostnadene ved støyreduksjon, og satte maksimumsgrensa til 85 decibel. Det tilsvarer støy som er så sterk at du må heve stemmen for å snakke til andre på kloss hold. Grensa burde riktignok ned til 80 decibel for å sikre alle mot hørselstap, men det mente de ble for dyrt. Der støyen var mellom 80 og 85 decibel, skulle det i stedet være regelmessige hørselskontroller, slik at de mest sårbare kunne bli omplassert før skaden var kommet for langt.
De anslo at det ville koste 1500 kroner (ca. 4000 2010-kroner) per ansatt å innføre de nye grensene over en femårsperiode. Det ble vurdert som realistisk for det aller meste av arbeidslivet, med unntak for 3-4 % av industriarbeiderne. Disse måtte beskyttes med personlig hørselvern, jobbrotasjon og kortere arbeidstid. Hvorfor sier ikke bare 4 %, men 16 % av de industriansatte tretti år seinere at de er utsatt for sterk støy det meste av arbeidstida?
Grensene fra 1978 skiller mellom tre typer arbeidsplasser, med forskjellige maksimumsgrenser og anbefalte grenser som arbeidsgiver er forpliktet til å sikte mot.
Gruppe 1: Arbeidsplasser med store krav til vedvarende konsentrasjon, eller behov for å føre uanstrengt samtale – maksimumsgrense 55 decibel, målsetting 45 decibel.
Gruppe 2: Arbeidsplasser der det er viktig å føre samtale, eller vedvarende store krav til presisjon, hurtighet eller oppmerksomhet – maksimumsgrense 70 decibel, målsetting 60 decibel.
Gruppe 3: Arbeidsplasser med støyende maskiner, forhold som ikke går inn under gruppe 1 og 2. Maksimumsgrense 85 decibel, målsetting 75 decibel.
De færreste bør i 2020 få beskjed om at de har en gruppe 3-arbeidsplass: uten behov for oppmerksomhet eller for å føre samtaler! At enkeltoppgaver kan beskrives slik får så være, men ingen skal godta slike forhold dag ut og dag inn.
Altfor mange som burde visst bedre, tror likevel at alt er vel når gjennomsnittsstøyen i barnehagen eller på utestedet er under 85 decibel. Altfor få vet at det ikke er nok å holde gjennomsnittsgrenser der det er slagstøy - det vil si kortvarige kraftige smell. De kan gi varig hørselskade i løpet av sekunder, og har egne grenseverdier. Kanskje det er slagstøyen som gir flest skader, fordi det er så mye av den og det blir gjort så lite for å fjerne den.
Arbeidsgiver skal vurdere risikoen for støyskader i bedriften. Det hjelper lite hvis de ikke kan noe om det, og derfor heller ikke vet hva de skal spørre om. Få støyutsatte bedrifter har regelmessig kartlegging og reduksjon av støynivået over tid, slik reglene sier de skal. I stedet får de ansatte propper og klokker, og alt dreier seg om at de må bli "flinkere" til å bruke dem. Men typevalget er tilfeldig, og det er sjelden individuell tilpasning eller opplæring i bruk. Dermed gir vernet bare falsk trygghet. Uten støykunnskap i bedriftene, vil ikke tallet på støyskader gå ned.