Til forsida Til artikkeloversikten Om hjørnet

Mot tusenårsskiftet
med sosialpolitikk fra 1800-tallet?

av Ebba Wergeland

Foredrag holdt på Høstseminar,
Norsk Attføringsforum, Haugesund 29.–31. oktober 1997

publisert i Attføring og arbeid – kontaktorgan for tverrfaglig attføring nr 4, 1997


Attføringsmeldingen (hereter: AM) (St.meld. nr. 39, 1991–92) og Velferdsmeldingen (heretter: VFM) (St.meld. nr. 35, 1994–95) inngår i en serie av utredninger og stortingsmeldinger fra 1990 og utover. Bakgrunnen for alle disse var myndighetenes ønske om å finne ut hvordan myndighetene kunne dempe tilgangen til uførepensjon og sykepenger, og dermed redusere utgiftene på trygdebudsjettet. Både AM og VFM bygger på utredningene som ble laget om uførepensjon (NOU 1990: 17) og sykelønn (NOU 1990:23).

Når man skal forstå slike meldinger og hva de egentlig sier bak alle honnørord, hjelper det å lese dem i historisk sammenheng. De handler om grunnleggende samfunnsproblemer og det meste om disse problemene har faktisk vært tenkt, sagt og prøvd før. Er det 16-, 17- eller 1800-tallets ideer som er inne akkurat nå?

Velferdsmeldingen og Attføringsmeldingen fra 1990-åra forteller hvilke ideer som i bokstavelig talt forstand «regjerer» i samtida, hvordan statsmakten ser på fattigdomsproblemene og arbeidskraftbehovet, og hvilke løsninger de tror på. På samme måte forteller rapporten fra Lovkommisjonen om fattigvesenet i 1844, eller den kongelige forordningen om Trondhjem Hospital fra 1612, om sin samtids ideer og løsninger.

Den historiske sammenhengen går ut over Norges grenser. Sosialpolitikken har fulgt en parallell utvikling i hele Europa, fordi fattigdomsproblemene og arbeidskraftbehovet har utviklet seg nokså likt. Nittiårenes sosial politiske meldinger er også preget av det som skjer ellers i Europa. Overalt diskuteres nå sykelønnsordningene, generasjonsregnskapet, behovet for såkalte incentiver (press, oppmuntring) for å få folk til å søke arbeid, og større «treffsikkerhet» for stønadsordningene. Regjeringenes krav om offentlig sparing i sosialbudsjettet, til fordel for handlefrihet i privat sektor, møter motstand. Den har til dels vært voldsom, som i Frankrike og Tyskland for et år siden, da det nærmest ble gatekamper mellom politi og demonstranter som sloss for å beholde sykelønnsordningene.

Første del av innlegget mitt blir en reise i sosialpolitikkens historie på jakt etter de to meldingenes forgjengere.

I annen del går jeg nærmere inn på hva meldingene sier om årsakene til at folk havner på uførepensjon, attføring og sykelønn, og sammenlikner det med andre forklaringer og data fra virkeligheten. Jeg peker på de overordnede, økonomiske hensiktene bak de sosialpolitiske linjene som blir streket opp, og på noen av de menneskelige konsekvensene av denne politikken.

Til slutt sier jeg litt om hva jeg tror kan gjøres for å påvirke sosialpolitikken.

1. Begrenset antall løsninger

Alle stater må løse de samme grunnleggende problemene, enten det et er en eveldig konge eller en regjering utgått av Stortinget. Det vi i dag kaller sosialpolitikk, har seilt under andre navn: politikken overfor de lavere klasser, arbeiderspørsmålene eller fattigforsorgen. Sosialpolitikken har hele tida handlet om de fattige, det vil si: de som ikke kan underholde seg selv. Og den har hele tida hatt en arbeidsmarkedsfunksjon i tillegg til forsørgelses- funksjonen.

Det ser ut til å finnes et begrenset antall forklannger på fattigdommens årsaker – og et begrenset antall forslag til løsninger, mellom laissez faire (fritt oversatt: la de fattige klare seg sjøl) og samfunnsomveltning. Derfor går ideene igjen.

Det er ikke vanskelig å gjenkjenne Arbeiderpartiregjeringens parole om «bedre treffsikkerhet» for stønadsordningene hos danskekongen Fredrik 4. I 1708 når han ville begrense retten til å tigge: «Vi, Fredrik 4,» mente at «De rette Fattige og Nødtørftige betages den Almisse, som de burde nyde» og «Indbyggerne .... besværes». Tiggingen hadde etter kongens mening ført til urimelige skjevheter. De svake led på de sterke og frekkes bekostning. Kong Fredrik ønsket at pengene skulle gå til de som virkelig trengte dem (Seip (ref 2) s. 19). Akkurat som Høyre i sitt stortingsprogram i 1919 la spesiell vekt på at hjelpen måtte gå som «direkte bidrag til dem som virkelig trenger det».

Når legene i dag får skylda for utgiftene til sykepenger og uføretrygd, fordi de angivelig er for «slepphendte», kan de trøste seg med at fattigforstanderen, som var den som var pålagt å sortere verdige fra uverdige i forrige århundre, ble beskyldt for akkurat det samme når myndighetene syntes utgiftene til fattighjelp ble for store.

De som ivrer etter å kutte i sykelønnsrettighetene i Norge, og viser til at Sverige oppnådde fraværsreduksjon da de skar ned på ytelsene ved sykdom, burde studere hvordan man gjorde det for hundre år siden, da sykefraværet var imponerende lavt. Slik het det i et arbeidsreglement fra 1873:

«De ansatte maa holde sig friske. Lønudbetalinger stanses øjeblikkelig i Tilfælde Sykdom. Det anbefales at hver Ansat foretager Opsparing for at sikre sig mot Sygdomsfravær og for at forebygge Alderdommen, saaledes at de ikke bliver en Byrde for Samfundet».

Arbeidslinja går ut på at trygdeordningene skal omlegges for å «gjøre arbeid til førstevalg». Det må ikke lønne seg å bli trygdet. Det gir assosiasjoner til den engelske fattigloven fra 1834, og prinsippet om «lavere attraktivitet» (Midré (ref 3) s. 90), beskrevet slik i en samtidig rapport:

«Den første og viktigste av alle betingelser, et prinsipp det er almen oppslutning om, til og med blant dem som ikke følger det i praksis, er at hans (den understøttede) stilling alt i alt, i virkeligheten eller tilsynelatende, ikke skal være så attraktiv som stillingen til den uavhengige arbeider av den laveste klasse».

Etter l 0–15 år måtte de engelske arbeidshusene motvillig gi opp å gi mindre mat, dårligere klær, dårligere boforhold og mindre søvn til fattigfolk i arbeidshusene. Prinsippet ble i stedet forsøkt fulgt ved å sørge for monotont slit, mangel på åndelig stimulans og rekreasjon og innesperring innenfor Arbeidshusets vegger (Midré (ref 3) side 90). Hovedsaken var: det måtte aldri lønne seg å få fattighjelp.

Selvsagt er det forskjell på 1997 og 1834. Men prinsippet om «lavere attraktivitet» er likt, og bygger på samme antakelse om «den understøttede», trygdesøkere og arbeidsløse: at de bare vil arbeide hvis hjelpeordningene blir markert dårligere enn det en kan få i lønn på arbeidsmarkedet som «– arbeider av den laveste klasse –». Mange mente også at det ikke var nok at hjelpeordningene var mindre attraktive. De måtte være direkte avskrekkende og nærmest ensbetydende med straff. Motsetningen til prinsippet om lavere attraktivitet er satsingen på positiv motivasjon framfor tvang, motivasjon til arbeid for eksempel gjennom økt tillit til egen arbeidsevne. Motstykket til «prinsippet om lavere attraktivitet» finnes i det uttrykket jeg hørte fra Willy Røed, vel kjent for NOAs medlemmer som en erfaren attføringsmann: «Du kan ikke svelte folk til å arbeide». Denne holdningen, basert på praktisk erfaring og menneskesyn, har preget attføringsarbeidet i Norge gjennom mange år. Dagens AM og VFM er derimot gjennomsyret av prinsippet om lavere attraktivitet.

Arbeidmarkedsfunksjonen til arbeidshusene og fattigforsorgen kom tydelig fram ved at de leide ut billig arbeidskraft og til dels ga tilskudd til daglønnen. Dermed underbød de den vanlige daglønnen og bidro til å holde det generelle lønnsnivået nede.

I dag har vi lønn subsidiert fra trygden, vi har aktiv sykmelding og arbeidsplikt for sosialklienter, alt sammen egentlig billigsalg på arbeidskraft. Mekanismene blir tydelige når arbeidskontoret formidler underbetalt arbeid (under tariff), og tar dagpengene dine om du ikke tar imot tilbudet. Dagens sosialpolitikk har en arbeidsmarkedsfunksjon som også gamle dagers sosialpolltlkk ofte har hatt: å gripe inn i markedet på en måte som virker lønnsdempende.

Kommuneforbundets kamp mot bruk av KAJA-stillinger til ordinært arbeid, handlet om å forhindre at man fikk et slikt B-marked med billig arbeidskraft. Arbeidskontorene sto i en vanskelig situasjon: De skaffet folk arbeid, men bidro samtidig til lavt lønnsnivå i lavtlønnsyrkene (det er der det finnes mest rom for et B-marked).

Økonomisk sosialhjelp

2. Mellom to ytterpunkter

For de fattige selv er fattigdommen selvsagt aldri et gode. Men for statsnakten er fattigdommen både et onde og et gode Mange filosofer og politikere har vært inne på at en viss mengde fattige i samfunnet er en betingelse for å få utført det tyngste, minst ettertraktede eller dårligst betalte arbeidet.

Det er som om historien svinger mellom to ytterpunkter. Iblant blir fattigdommen mest sett som et gode, som det ikke er noe mål i seg selv å utrydde. Den engelske fattigloven fra 1834 er et typisk eksempel på at hjelpen til de fattige helt ble underordnet myndighetenes arbeidsmarkedspolitikk. Fattigdom, kombinert med skrekken for fengselsdisiplinen i arbeidshusene, drev de fattige fra landsbygda til byene, der det var behov for dem i industrien. Industrien fikk arbeidskraft uten å behøve å øke lønnene. Dagens begrep «likevektsledighet» er et annet uttrykk for det samme. Den rådende oppfatningen av hvordan samfunnet bør styres, innebærer at en viss andel arbeidsløse, «fattige», er nødvendig for «likevekten». Færre arbeidsløse kan man ikke tillate.

Det andre ytterpunktet er perioder da fattigdommen nesten bare ses på som et onde, dvs. statsmakten står nær de fattiges eget synspunkt. I den sosialdemokratiske norske velferdsstaten skulle sosialpolitikken ikke bare bøte på ulikhet, men skape likhet. De store overføringene fra staten til private gjennom trygdene ble ikke kalt et problem, eller en «byrde», det var en bevisst utjevningspolitikk. Jo større ulikheter som utviklet seg i samfunnet, jo større måtte overføringene bli. I dag øker ulikhetene, men istedenfor å øke overføringene (trygdene), skal de nå reduseres ifølge gjeldende politiske teori.

Svært skjematisk og forenklet kan vi beskrive fire sosialpolitiske perioder i nyere historie, før vår egen (se nedenfor). Alle disse «periodene» rommer også ideer fra de andre periodene, men skjematisk kan vi sette opp typiske trekk. Hvor kommer disse trekkene, de dominerende tankene, fra? «I mange tilfeller synes spørsmålet om hvilke forklaringer som nyttes, å være knyttet til sosiale klassers innflytelse og styrke» skriver Midré (ref 3 s.182) ... «De velstående holder på «moral»-aspektet og kontroll/straff, mens de som ble rammet la vekt på «ressurs» (opplæring/behandling) eller «marked» (arbeidstilbud/offentlig styring/prismekanismer)». «De bedrestilte var opptatt av å skille ut de uvillige, de som urettmessig tilegnet seg midler fra fellesskapet ved å tigge». (Midré (ref 3) s.187). Kanskje ser vi et moderne eksempel på det samme i trygdeetatens MMI-undersøkelse, som viser at troen på omfattende trygdemisbruk er mest utbredt blant de høyest lønte (ref 4).

3.1. Tidlig kapitalisme og massefattigdom

På 16-og 1700-tallet presenterte fattigdomsproblemet seg som betleri (tigging) i stor skala. Før var betlerne akseptert, nå ble de kriminalisert (Seip (ref 2) s. 20), og det ble straftbart å gi almisse. Arbeidsmarkedsfunksjonen var viktig «Lediggang, betleri og mangel på billig arbeidskraft ble antatt å henge nær sammen» (Midré (ref 3) s. 189).

Hvorfor var det så mange som tigget når bøndene samtidig klaget over mangel på arbeidskraft: Det så ut som flere og flere forlot tjenesten i håp om å skaffe seg bedre utkomme ved tigging eller jobb i tettstedene. Dette truet den sentrale økonomiske institusjonen i landet, jordbruket, der 90 % av befolkningen hadde tilknytntng. Derfor fikk man lover om tjenestetvang og hjemstavnsbånd. Det var ikke behov for mobilitet, men for å binde arbeidskraften. Man ville hindre massevandringer til områder med bedre jobbtilbud i forbindelse med sesongledighet. Ved å binde arbeidskraften, behøvde ikke arbeidsgiver å betale mer for å holde på den.

3.2. Sen-merkantilisme

Menneskerettighetsbegrepet, som var viktig i Nord-Amerikas frihetskamp og den franske revolusjonen, avfødte utover 1700-tallet også ideer om rett til arbeid som en borgerrettighet og et samfunnsansvar. Som det het i forordningen for Christiansands Tugthus fra 1789: «– Det er Statens Pligt at forsyne alle dem med Arbeide og Underholdning der trenger til samme, og ikke selv kunne forskaffe sig den».

Tvangsarbeidshusene ble omgjort til arbeidshus som skulle gi arbeidstilbud til friske fattige på frivillig basis. Men kontrollaspektet var ikke borte: de som ikke tok imot, ble nektet fattighjelp. I realiteten endret tvangsarbeidshusene fasade, men beholdt mye av det samme innholdet.

Staten skulle skape arbeid ved å støtte næringslivet. Arbeiderbarn måtte lære praktiske ferdigheter så de kunne settes i arbeid. Arbeiderklassens arbeidsmoral måtte heves med oppdragende tiltak. Modellen var en slags paternalistisk reguleringsstat, en formynderstat.

I England er Gilberts Act fra 1782 (Midré (ref 3) s. 79) et radikalt eksempel på tenkningen. Her heter det at det offentlige hadde plikt til å skaffe sysselsetting til arbeidsløse som var villige til å arbeide. Arbeidet skulle passe til vedkommendes styrke og arbeidsevne, det skulle dessuten ligge i nærheten av den arbeidsløses bopel. Dersom slikt arbeid ikke kunne skaffes, hadde myndighetene plikt til å underholde vedkommende. Det offentlige hadde dessuten anledning til å gi tilskudd til en arbeiders lønn dersom denne ble ansett som for lav.

Hundre og femti år seinere fikk Norge den første stortingsmeldingen om folketrygd (1948). Den tok sikte på å sikre befolkningen en forsvarlig minimumslevestandard ved inntektsbortfall, nærmest uansett årsak.

Begge eksemplene minner oss om at de sosiale rettighetene ikke er noe som automatisk blir bedre og bedre med økende rikdom i samfunnet. Verdiskapningen pr. hode var mindre både i 1782 og i 1948 enn idag, men prinsippene for fordeling av verdiskapningen var mer sosiale.

Det handler ikke om å ha råd. Det handler om hva man vil betale for. Under sen-merkantilismen var statsmakten villigere til å betale for å forsørge de fattige, enn under neste periode:

3.3. Liberalisme

Fra begynnelsen av 1800-tallet ble nye ideer dominerende. Det offentlige ansvaret måtte begrenses, markedets usynlige hånd skulle styre. Det ble appellert til de rike om å føle ansvar for de fattige, gjennom privat veldedighet.

Hjelpeordningene ble preget av at det først og fremst gjaldt å sortere bort de uverdige. Man bekymret seg mindre om at de nedverdigende kontrollmetodene også gikk utover de verdige.

I denne perioden ble den offentlige debatten dominert av moralistiske individforklaringer på fattigdommens årsaker. Individuelle forklaringer gjør det lettere å argumentere for begrensing av det offentlige ansvaret. Myndighetene letter sine budsjetter ved å definere større deler av fattigdommen som selvforskyldt, eller et ansvar for «partene» i arbeidslivet.

Individforklaringene gikk ut på at de fleste fattige egentlig var fullt arbeidsføre, men arbeidsuvillige. Realitetene viste noe annet. I en region i England utgjorde barna f.eks. halvparten av dem som mottok fattighjelp. Bare 20 % var friske og arbeidsføre. Men som en historiker skriver: Stereotypier (fordommer) har aldri behøvd noen spesielt god forankring i virkeligheten for å slå an. (Geremek (ref 5) s. 240.) Den norske sosiologiens pioner, Eilert Sundt, er et godt eksempel på at også vitenskapens menn og kvinner er barn av sin tid og preget av rådende fordommer. Han studerte fattigdommens årsaker ved å analysere forholdene i Christiania i 1860, der 17 % av befolkningen (11.000) var fattige. Han fant at de fattige var innflyttere, kvinner med forsørgeransvar, barn, gamle og syke. Bare unntaksvis fant han såkalt «moralsk forfall». Konklusjonen hans var preget av rådvillhet (Seip (ref 2) s. 80). Han forlot de strukturelle, samfunnsmessige betingelsene som han ikke så noen mulighet til å gripe inn i, og satset – i strid med sine egne funn – på tiltak som gjaldt individuelle og moralske forhold. For problemene måtte løses innenfor de gitte samfunnsrammene. Alt annet var urealistisk. Det ble arbeiderbevegelsen, og ikke Eilert Sundt som rokket ved de tilsynelatende gitte samfunnsrammene.

Sosialpolitikken på 1800-tallet ble etterhvert også preget av forsøk på å demme opp for kravene fra den nye industriarbeiderklassen. Politikerne kalte sosialpolitikken for «revolusjonsforsikring». I Norge fikk vi Arbeiderkommisjonen som resulterte i den første Fabrikktilsynsloven i 1892, og opprettelsen av Arbeidstilsynet. Den ble nedsatt av departementet med følgende begrunnelse: Ved å ta spørsmålene om arbeidervern opp til drøftelse, kunne man «holde den også innen vår arbeiderbefolkning begynnende bevegelse (thranitterbevegelsen i Norge og revolusjonære strømninger i utlandet) i sunne og sindige spor» (Bull (ref 10) s. 49).

3.4. Sosialhjelpsstaten, velferdsstaten og ...

På det politiske planet, og i den offentlige debatten, var fattigdomsproblemet og sosialpolitikken i Norge helt fram til vårt århundre et skattebetalerproblem, et overklasseproblem, et problem for dem som dekket utgiftene. De som fører ordet, ser ikke seg selv i noen mulig rolle som fattig. Det snakkes hele tida om «de andre».

Med stemmerettsutvidelsene, sammen med etableringen av den organiserte fagbevegelsen, fikk den klassen som mottakere av fattighjelpen mest ble rekruttert fra, for første gang mulighet til politisk innflytelse. For dem var fattigdomsproblemet ikke en kilde til sosial uro og utgifter, men en skjebne som kunne ramme hver enkelt. Fattighjelpen var ikke en økonomisk belastning, men en nødvendig sikkerhet.

Et annet trekk ved sosialpolitikken i dette århundret er behandlingsoptimismen, i kjølvannet av troen på vitenskapens framskritt generelt, og medisinens spesielt. Fattigdom, arbeidsløshet, sosiale avvik, uførhet – alt kunne etterhvert tilskrives «sykdom», eventuelt manglende skolering – dvs. individets manglende ressurser, som kunne bedres. Kontrollaspektet var ikke borte. Forutsetningen for å erkjennes som verdig til hjelp, var og er underkastelse. «Underkaste seg behandling, fremstille seg til kontroll», heter det.

Attføringen kom inn som et satsingsområde for alvor etter krigen, fordi det var så stort behov for arbeidskraft til gjenoppbygging. De første som ble attført til arbeid, ble sett på som svært høyverdig trengende. Det var personer som hadde fått helseskader og yrkesproblemer som følge av krigshandlingene (Midré (ref 3) s. 155). Norge hadde behov for kontroll med arbeidskraften i gjenoppbyggingsperioden, men sosialpolitikkens arbeidsmarkedsfunksjon ble forsøkt oppnådd ved stimulering framfor tvang: «Mobilisering av delvis arbeidsføre». Det var liten vekt på å prøve de arbeidsløses/attføringsklientenes moral, hovedvekten lå på deres rett til hjelp og til å komme i arbeid. Det kan se ut som om denne positive holdningen til attføringsklientene overlevde helt til 70-årene (jf. NOU 58: 1976)

4. Problemforklaringer og løsninger i AM og VFM

Det er interessant å sammenlikne Attføringsmeldingas (AM) forklaring på bruken av uførepensjon og sykepenger, med 1970-tallets forklaringer, som vi finner i NOU 1976:58 Attføringsarbeidet. AM gjør selv denne sammenlikningen:

«På begynnelsen av 1970-tallet ble økningen i antallet personer som forlot arbeidslivet før de nådde pensjonsalderen forklart med at det skjedde en utstøting fra arbeidslivet ... Dersom forholdene hadde blitt lagt til rette, antok man ... at svært mange blant uførepensjonistene ville være i stand til å arbeide, og at de aller fleste ønsket å være i arbeid». (AM side 40) (Min utheving.)

«Mens utstøting som forklaring på økende forbruk av uførepensjon tar utgangspunkt i faktorer utenfor individet og således rammer ufrivillig, har man i den offentlige debatten i den senere tiden vært mer opptatt av individuelle forklaringsfaktorer». (AM s. 41)

... «I denne sammenheng har det vært hevdet at fordi kompensasjonsnivået i uførepensjonen er såvidt høyt, vil mange med små medisinske plager velge trygd framfor arbeid. Enkelte har også vært opptatt av at det er lettere å være trygdet sosialt sett idag enn tidligere (mindre stigmatiserende) ... Det har vært påstått at høyt forbruk av uførepensjon har en smitteeffekt. ... Vi har i dag imidlertid lite kunnskap om forholdet mellom holdninger og trygdeforbruk». (AM s. 41)

«Forhold på arbeidsmarkedet er imidlertid fortsatt en viktig forklaringsfaktor». (AM s. 41.)

Formen er påfallende. Det lyder nesten som dette er rykter man ikke helt vil gå god for, og det mangler kildehenvisninger: «Har det vært hevdet» ... «enkelte har vært opptatt av» ... «det har vært påstått» –. Er det hele basert på løst snakk i Regjeringsbyggets kantine?

4.1. NOU 1976:58

Sammenlikner vi med NOU-en om attføringsarbeidet fra 1976, ser vi at endringen i «regjerende tenkning» er dramatisk. I 1976 beskrives uførepensjon som kamuflasje for arbeidsledighet. Med et bedre tilbud i distriktene ville flere vært i arbeid. Utstøting defineres som å ikke kunne beholde en jobb selv om man ønsker det. Utestengning er å ikke kunne få jobb (s. 62). Attføringsbehov og uførhet forklares som misforhold mellom arbeidsmarkedets krav og befolkningens prestasjonsevne (s. 63). Det argumenteres for styrket vern mot oppsigelse, for at arbeidsmiljølovens § 13.2 (om yrkeshemmede) må skjerpes for å gjøre plikten til bedriftsintern attføring mer absolutt, og for at Folketrygdelovens rettigheter måtte også omfatte sosiale svikttilstander. Det pekes på behov for varig vernet arbeid på lavt produktivt nivå.

Man er primært opptatt av strukturelle forhold og det offentliges ansvar for disse. Sortering mellom verdige og uverdige er nesten ikke tema. De tradisjonelt uverdige blir sett på som behandlingstrengende (sosialt avvik), og utgangspunktet for hele utredningen er at folk ønsker arbeid, slik f.eks. definisjonen av utstøting og utestenging viser.

Ikke minst er det interessant å bli minnet om at en for snever sykdomsmodell ble ansett som ubrukelig i attføringsarbeidet i 1976:

s.72: Uttalelser og bidrag fra primærleger som domineres av interessen for den somatiske sykdomsmodellen har i årenes løp vist seg å være av mindre verdi når attføring skulle forsøkes. Da stiller det seg annerledes med leger som forsøker å orientere seg mot pasientenes totale situasjom ...».

På 15–20 år er den samme snevre sykdomsmodellen blitt den eneste akseptable, om vi skal tro AMs forfatter:

«(Det er) nødvendig å utvikle et trygdesystem som forbeholdes personer med klare helse- og funksjonsproblemer eller som midlertidig ikke har arbeid. Det er i denne sammenheng ikke minst viktig å motvirke tendensene til at sosiale eller mer generelle livsproblemer gjøres til helseproblemer – «medikaliseres». (AM s. 8)

Det som står om «arbeidslinja» og om et «styrket attføringsapparat» i AM forteller mer om den ideologiske ku-vendingen som er foregått siden 1976:

«Trygdeordningene må utformes slik at «arbeidslinja» blir et førstevalg for alle de involverte parter». (AM s. 8)

«Tilgangen til de mer permanente trygdeordningene henger bl.a. sammen med hvor gunstige ordningene er i forhold til arbeid, både for den enkelte og for bedriftene». (AM s. 8)

«Det er av grunnleggende betydning at det offentlige apparat utformes på en måte som fremmer arbeidslinja, dvs. som trekker individer i retning av arbeidslivet framfor i retning av passive kontantbetalinger». (AM s. 10)

Den som mener at man må legge om trygdeordningene for å gjøre arbeid til førstevalg, og trekke individer i retning av arbeidslivet, må gå ut fra at arbeid i utgangspunktet ikke er førstevalget for folk flest. Det som i gamle dager het arbeidsuvillighet, blir, i markert motsetning til 70-årene, i AM til en hovedforklaring på den utstrakte uføre-pensjoneringen.

Ideene om individets hang til trygd framfor arbeid, dvs. arbeidsuvillighet eller arbeidsskyhet, finner vi også i avsnittet som skal forklare økningen i sykefraværet. Etter å ha slått fast at økningen ikke kan skyldes økt sykelighet i befolkningen eller yrkesaktive kvinners dobbeltarbeid, kommer denne dristige teorien:

«Det synes å ha skjedd en holdningsendring både i befolkningen generelt og blant sykmeldende leger ... i retning av at problemfylte livssituasjoner i større grad enn tidligere sykdomsforklares (medikaliseres)». (AM s. 33)

Hovedproblemet er altså ifølge AM feilaktige holdninger, et moderne ord for dårlig arbeidsmoral. Løsningen blir skjerpet kontroll av dagens fattige og fattigforstandere, de trygdesøkende og legene, og en strengere definisjon av hvem som er «verdig» til hjelp. Det betyr i neste omgang større krav om plikt til attføring, og til yrkesmessig og geografisk mobilitet, dvs. til å bevise sin arbeidsvillighet, og til krav om «medisinske årsaker» til ervervsmessig uførhet. Gruppen verdige må begrenses til de virkelig syke, mens de andre (simulantene?) må settes i arbeid.

5. Hva bestemmer variasjonene i bruk av uføretrygd og sykepenger – egentlig?
5.1. Sykefraværet

Erik Bolinder, svensk LOs medisinske ekspert, skrev i 1966 at forholdet mellom arbeidsløshetstallene og sykefraværstallene i et samfunn var et mål på den sosiale tryggheten i samfunnet:

«– Konflikten mellom helsemessig arbeidskapasitet og for høye arbeidskrav kommer til uttrykk såvel i sykefraværsstatistikk som i arbeidsløshetsstatistikk. Det er et spørsmål om sosial trygghetsgrad hvorvidt tilfellene skal dukke opp på den ene eller den andre siden». (Bolinder (ref 11) s. 55)

Bolinder viser til den velkjente sammenhengen mellom fravær og arbeidsløshet. Når arbeidsløsheten er høy, blir fraværet lavt, fordi bare de friskeste beholder jobben, og fordi alle som har jobb er redde for å bli «stemplet» som dårlig arbeidskraft på grunn av tegn på dårlig helse. Jo svakere arbeiderstakerne er i forhold til arbeidsgiverne, jo lavere er fraværet. For hundre år siden var arbeiderne pliktige til å holde seg friske, og måtte ty til økonomisk hjelp fra naboer og arbeidskamerater hvis de ble syke.

Svenskene har fra egne tall beregnet som en «tommelfingenegel» at 1 % økning i arbeidsløsheten (andel av arbeidsstyrken) fører til 5 % fall i fraværet (målt som fraværsdager pr. ansatt). Tallene for 1980–1996 tyder på at noe liknende gjelder Norge.

Stigende fravær er ofte et sunnhetstegn, i alle fall når det er arbeidsløshet, fordi det kan skyldes at flere enn Rambo og hans brødre får jobb igjen. Hvis «arbeidslinja» skaffet flere plass i arbeidslivet slik det blir lovet, ville det føre til økende sykefravær. Men en bedrift kan vanskelig kombinere det å tilrettelegge arbeidsforholdene for yrkeshemmede, kronisk syke osv., med å redusere sykefraværet slik det nå blir forlangt.

En svensk forsker, Olli Kangas, rådet ironisk regjermga som ville senke sykefraværet, til å kvitte seg med kvmner og eldre arbeidstakere:

«För att få verklig bukt med problemet måste dock populationen föryngras med tio år, kvinnorna fördrivas från arbetsmarknaden, karensperiod införas och frånvarokontrollen skärpas. Regeringen är bara i början av en lång väg.»

(Sitert i U Lidwall, S Ørnhall: Sjukpenningreformernas effekter på sjukfråvaron, med hensyn tagen til arbetsmarknads-situasjonen. – En analys av reformerna 1987 och 1991. Nationalekonomiska Institutionen, Stockholms Universitet 1991.)

Tall både fra Norge, Sverige og andre land illustrerer sammenhengen mellom sykefraværsprosent og arbeidsløshet. Nyere tall fra Sverige viser også at fraværet går ned når de økonomiske rettighetene blir dårligere. Dette er en selvsagt ting, ettersom de som har dårligst råd er nødt til å endre fraværsatferd, uansett hvor velbegrunnet fraværet var før ytelsene gikk ned. De som har god råd, tåler bedre tapet og kan fortsette med uforandret fraværsatferd tross kuttene.

Det er påfallende at både forfatterne av AM og VFM ser ut til å være uvitende om sammenhengen mellom arbeidsløshet og fravær. I stedet spekulerer de svært fritt om alternative forklaringer på fraværet, som har det til felles at de individualiserer og moraliserer. Skyld og skam legges på dem som bruker sykelønnsordningen, ved at det blir framstilt som et spørsmål om «holdninger». Hvem liker å være den som «ødelegger» sykefraværsstatistikken og koster samfunnet penger?

Arbeidsløshet og sykefravær

5.2. Pølsemodellen

«Pølsemodellen» er et analyseredskap for Hvermannsen. Den forklarer på en enkel, men såvidt jeg kan skjønne sannferdig måte, helheten i det som skjer. Altfor ofte blir vi presentert for problemene bitvis. Hvorfor øker fraværet? Hvorfor øker bruken av sosialhjelp? Og nedgang i fravær presenteres som suksess. Men hvor blir de syke av?

Det norske samfunnets system av sosiale rettigheter (inkludert retten til arbeid), er som en pølse: Hvis du klemmer ett sted, tyter det ut et annet sted. Folk prøver alltid å skaffe seg utkomme. Hvis de ikke kan forsørge seg på arbeid, må de skaffe seg en eller annen form for stønad. Er samfunnets pølseskinn blitt for trangt et sted, tyter de videre. Folk blir ikke borte, og problemene deres blir ikke borte (tvert imot!) om de flyttes rundt i statsbudsjettet, eller fra staten til kommunen, eller fra kommunen til Frelsesarmeen.Jeg har tegnet den norske pølsa på fire tidspunkt:

I VFM står det at man må være klar for endringer i sykelønnsordningen hvis fraværet øker:

«Som følge av endringer i befolkningssammensetningen og relativt flere eldre i arbeidsstyrken i årene framover, vil det imidlertid være en stor utfordring å holde sykefraværet på dagens nivå selv med aktive fraværsreduserende tiltak i stort omfang. Dette kan tale for at vi allerede idag bør ha en strategi for evenluelle endringer på et seinere tidspunkt». (s. 114)

Deretter følger Velferdsmeldinga opp med en lang rekke forslag til endringer .... Et forslag om utvidet arbeidsgiverperiode kom allerede i 1996. Mange har vært for ensidig opptatt av å hindre at vi får karensdag. Men enhver reduksjon i det offentlige ansvaret svekker velferdsstaten. Utvidet arbeidsgiverperiode vil for eksempel ikke bare ramme arbeidsgiverne, og særlig små arbeidsgivere med svak økonomi, men også jobbsøkere og arbeidstakere med dårlig helse, som blir enda mindre etterspurt på «markedet». Arbeidsgiver vil bli fristet til å «sile» ut A-laget både ved ansettelse og ved nedbemanning, i verste fall ved hjelp av bedriftshelsetjenesten.

Velferdsmeldingen lover at endringer i sykelønnsordningen ikke vil ramme dem som har problemer:

Regjeringen vil derfor bevare hovedlinjene i sykelønnsordningen, og unngå endringer som i første rekke vil ramme lavtlønte og arbeidstakere med fysisk eller psykisk slitsomme yrker (s. 114).

Dette er ikke mulig. Alle kutt i ordningene vil med sikkerhet ramme dem som har dårlig helse hardest Og de som har dårlig helse finner vi ikke alltid, men oftere blant dem som er lavtlønte og har fysisk eller psykisk slitsomme yrker.

Pølsemodellen

5.3 Uføretrygden

Fra 1975–80 til 85 økte sykefravær og uføretrygd. NOU 17, 1990 forklarte den økende uføretrygdingen bl.a. med økte krav til effektivitet og mindre vilje fra arbeidsgiverne til å holde på folk med helseproblemer. Dessuten gikk kvinnene ut i arbeid, og fra deltid til heltid. Og de brukte sine normale arbeidstakerrettigheter: trygd og sykelønn.

– Kravet til effektivitet i arbeidslivet synes generelt å ha blitt sterkere. Videre kan det virke som om effektivitetskravet nå gir andre utslag for «utsatt» arbeidskraft sammenliknet med bare for noen få år siden.

Arbeidsgivernes holdninger til å ansette/beholde yrkeshemmede kan også ha endret seg. Særordninger på den enkelte bedrift som muliggjorde at yrkeshemmede kunne bli værende i arbeid, synes nå i stor grad å ha blitt erstattet av ulike stimuleringstiltak for å få vedkommende til å slutte. Etter arbeidsgruppens oppfatning har dette bidratt til økende utstøting av mindre «produktiv» arbeidskraft med påfølgende overgang til uførepensjon. (Uførepensjon NOU 1990:17, s. 80.)

– Etter arbeidsgruppens oppfatning synes økningen i yrkesaktivitet blant kvinner, forhold på arbeidsmarkedet, en mer utbredt rettighetstenkning, et mangelfullt attførings-/rehabiliteringsapparat og endringer i praksis hos trygdens forvaltere å være spesielt viktige forklaringsfaktorer. (Uførepensjon NOU 1990:17, s. 83.)

Denne utredningen oppgis i AM som grunnlagsmateriale for AM, men AMs forklaringer på uføretrygding har ikke hentet mye herfra. I AM handler det langt mer om «usunne holdninger».

5.4. Positiv vinkling

«Fattighjelp» og sosialpolitikk skal både dekke behov og kontrollere antatte misbrukere. Teksten i AM er ofte preget av at bare halve setningen sies – la oss kalle det positiv vinkling. Den andre, ikke fullt så muntre sida av et tiltak blir utelatt.

«For å styrke den enkelte langtidssykmeldtes mulighet for å komme tilbake til arbeid, iverksettes ved sykmeldinger utover 3 måneder et nært samarbeid mellom arbeidsgiver; trygdekontor; behandlende lege og eventuelt arbeidskontor eller sosialkontor ... Etter 3 måneder avgjøres videre sykmelding formelt av trygdekontoret». (s. 19) Fortsettelsen kunne vært: Den som er sykmeldt fordi han ikke har helse til å fortsette i sin gamle jobb, må melde seg arbeidsledig for fortsatt å få sykepenger etter 3 måneder.

«Det gjennomføres endringer ... i arbeidsmarkedsbedriftene for å målrette virksomheten klarere mot attføring». (s. 19) Fortsettelsen kunne vært at man vil kvitte seg med varig vernete arbeidsplasser med lavere produktivitet.

«Et fast system for etterprøving av visse typer uføresaker etableres. Dette gjelder spesielt for yngre mennesker slik at de kan få nye muligheter for å komme tilbake til arbeidslivet». (s. 20) Fortsettelsen kunne vært at enhver uføretrygdet skal vite at retten til trygd kan bli tatt fra ham.

Det sies at man skal hindre at arbeidsgiver bruker trygd når arbeidsstokken skal reduseres (s.18). Det sies ikke, men det hører med, at arbeidstaker i stedet vil bli henvist til betydelig dårligere ytelser fra arbeidskontoret som arbeidssøkende.

Hensikten forklares hele tiden positivt slik: «å bringe den trygdede ut av en passiv rolle som trygdemottaker og inn i en aktiv rolle som arbeidssøkende». Som om sykmeldte som hovedregel, forsøkte å unngå å komme i arbeid hvis de ikke «hjelpes ut av en passiv rolle». Hva er så aktivt og bra med å stå i jobbkø hvis man ikke har noen sjanse til å få jobb? Bortsett fra at det gir lavere stønad?

Det lyder så besnærende at aktive tiltak må være bedre enn passive stønadsordninger. Men hvis aktive tiltak består i friskmelding til formidling, mens sykepenger som berger husholdningsbudsjettet mens man ser etter jobb, kalles passiv stønad, ja, da kan det i alle fall diskuteres hva som er best, og for hvem.

5.5. Har vi ikke råd? Generasjonsregnskapet, eldrebølgen og oljefondet

VFM bygger på tenkemåten i attføringsmeldingen, men inneholder et viktig element i tillegg: en økonomisk begrunnelse for omleggingen av trygdeordningene: Generasjonsregnskapet og «haikjeften». Som Gilberts Act og planene for Folketrygdloven viste, er det ikke et spørsmål om å ha råd til sosialpolitikk, men om viljen til å betale. Det er et politisk spørsmål hvordan vi vil bruke verdiskapningen i samfunnet. De fleste har vanskelig for å forstå at verdens rikeste land ikke har råd til velferdsstaten. Begrunnelsen vi har fått er generasjonsregnskapet. Det er enkelt, inspirert av forståelig husholdningsregnskapstenkning (som i virkeligheten er en svært dårlig modell for statsbudsjettet), og appellerer til folks oppriktige bekymring for barn og barnebarns framtid. La oss se på holdbarheten i det vi blir fortalt i VFM:

Prognosene sier at andel eldre, og dermed andel alderspensjonister og uførepensjonister, vil øke fram mot år 2030. Da vil ifølge VFM ca. 17 % av BNP (BNP = den totale verdiskapningen i samfunnet et år, dvs. summen av verdien av varer vi lager og tjenester vi yter) behøves til disse pensjonene, mot ca. 8 % i 1991 (VFM s. 66). Oljeinntektene antas å utgjøre en synknde andel av BNP. En figur i VFM (fig.3.2, s. 66) skal underbygge argumentasjonen for innstramning, og for å sette «penger på bok». Men hva forteller figuren egentlig? Bare at sammensetningen i verdiskapningen i Norge vil endres. Oljeinntektene får mindre betydning, i forhold til andre inntekter. Hva gjør det, så lenge de samtidig viser at vi vil erstatte oljeinntektene med andre inntekter? Oljeinntektene har simpelthen ikke noe på diagrammet å gjøre – bortsett fra at de gir et inntrykk av at vi må suge på labben i 2030, bare fordi kurven for deres andel av BNP går opp og deretter ned. Men akkurat det samme har kurven for Lofotfisket og hvalfangsten gjort før kurven for oljeinntekter, uten at vi er blitt fattigere.

Haikjeften I

Figuren underslår det som i denne sammenhengen er viktigst. Det står i teksten at BNP beregnes å øke i samme periode, med 1,9 % per år 1991–2010, og med 1,1 % per år 2010–2030. «Beregningene tilsier omlag en dobling av verdiskapningen på 40 år» (VFM s. 65). Figur 3.2 fra VFM er vist i tide og utide, og samme type framstilling finner vi i St.meld. 1 (1997– 98) Nasjonalbudsjettet 1998, på s.186: gapet mellom pensjoner og oljeinntekter, som skal skremme oss til å «sette penger på bok».

Uten å endre departementets prognoser, kan vi tegne diagrammet slik at y-aksen gir BNP i 1995-kroner, istedenfor i prosent av BNP. Tegner vi også inn kurven for BNP, ser Haikjeften helt annerledes beroligende ut (Haikjeften II).

Haikjeften II

Forutsetter vi uendret fordeling av gevinsten mellom eiere og arbeidstakere, og mindre enn 10 % økning i yrkesbefolkningen (20–66 år) fram til 2030 (slik prognosene gjør), vil vi eller våre etterkommere ha omtrent doblet inntektsnivå i 2030, f.eks. fra 200.000 til noe som ville tilsvare 400.000 idag. Skulle ikke befolkningen i 2030 da tåle en litt høyere gjennomsnittlig skatteprosent for å finansiere alders-og uførepensjonen? (Vær oppmerksom på at figurene Haikjeften I og II bygger på nyere prognoser fra Finansdepartementet enn de som er brukt i VFM, og derfor har litt andre tall og prosenter.)

Hvis vi i 1991 betalte 8 % av en lønn på 200.000 (det blir 16.000), satt vi igjen med 184.000. Betaler vår dobbeltgjenger i 2030 17 % (det blir 68.000) av det dobbelte (400.000), sitter hun igjen med noe som tilsvarer 332.000 av dagens kroner. Det skulle holde. Likevel får vi beskjed om at vi må spare idag for å betale for neste generasjons pensjoner som oss (VFM s. 65), og oljefondet begrunnes som et sparetiltak for framtida. Hvorfor får vi servert slike villedende forklaringer? Fordi mange av dagens økonomer i ledende stillinger, dvs. regjeringens rådgivere, oppriktig mener at pengene må ut av politikernes styring og i stedet styres av «markedet», dvs. private investorer. Offentlig sektor må krympes, og kommunenes pengebruk må styres stramt. De mener også at Norge i stedet bør bli en stor kapitaleksportør. Men de vet at mange av oss ikke forstår hvor riktig dette er. Derfor lager de en enkel, men svært misvisende forklaring til publikum. Når de snakker med hverandre i fagbladene, er de ikke fullt så enkle, men kanskje nærmere sannheten. Jeg vet ikke hva forfatteren av det følgende mener om Oljefondet, men han beskriver det på en interessant måte:

«Oljefondet er en bokføringsmessig konstruksjon hvis viktigste siktemål er å gjøre den innenlandske bruken av (økningen av) statens oljeinntekter såpass komplisert at de i stor grad blir eksportert. Dermed kan statens innsamling av oljeinntektene – som utgjør ca. 70 % av dem – adskilles fra statens bruk av dem». (Arne Jon Isachsen. Oljefond, renter og valutakurs. Sosialøkonomen nr. 11/95. Sitert i ref 2, s. 44.)

5.6. Overordnede økonomiske mål bak dagens sosialpolitikk
5.6.1. Reduksjoner i trygdebudsjettet

Dagens norske økonomiske politikk ble godt presentert av sentralbanksjef Moland i 1995, i den årlige talen til samfunnstoppene (23.2.95, gjengitt i Penger og Kreditt nr. 1/1995). Han foreslo der større omlegging av økonomien enn tilslutning til Maastrichtavtalen krever. Han så at det ikke kunne skje raskt, men:

– Over tid er det derfor ingen vei utenom at de offentlige budsjettene må strammes til. Nå har vi riktignok god tid på oss til å foreta den innstrammingen, men det gjør de ikke mindre viktig at vi hele tiden går i riktig retning ... Sysselsettingsutfordringen krever nok at hele feltet av overføringer, også til personer gjennomgås (les: Folketrygden), og at prismekanismen og andre effektiviseringstiltak i større grad tas i bruk i offentlig sektor (les: konkurranseutsetting og privatisering)

... Nedskjæringer i stor skala av andre poster på de offentlige budsjetter vil reise betydelig motstand. Og det samme vil omfattende effektivisering og bruk av prismekanismene i offentlig sektor.

For sikkerhets skyld ble denne oppskriften gjentatt like etter av Molands forgjenger Skånland (Aftenposten 8.4.95):

– I praksis vil vi nok dessuten måtte gå løs på de tunge sosiale overføringsordninger som folketrygd og barnetrygd. Det har også sine fordelingsmessige sider, og vil reise sterk politisk motstand.

Begge regner altså med at omstillingen vil møte motstand, men tviler ikke på prosjektet. Og forfatterne av AM og VFM bidrar til å overbevise opinionen. Der framstilles det som udiskutable sannheter at overføringene fra staten til private via trygdebudsjettet må reduseres.

5.6.2. Høy arbeidsstyrke

I stedet for å gå varig trygdet eller sykmeldt, skal befolkningen være aktivt arbeidssøkende. Derfor satses det på friskmelding til formidling selv om det ikke finnes jobb, revurdering av uføre som ikke er interessert i revurdering, og attføring til det ordinære markedet istedenfor bruk av varig vernete arbeidsplasser. Køen skal være lengst mulig, fordi det virker lønnsdempende. (Jfr. eldre tiders sosialpolitikk.)

«Utformingen av stønadssystem, arbeidsmarkedstiltak osv. kan bidra til å forsterke strukturproblemene dersom de arbeidslediges incitament til å holde en høy søkeaktivitet svekkes (VFM s. 57)».

AM vil ha større krav om plikt til attføring, og til yrkesmessig og geografisk mobilitet, dvs. til å bevise sin arbeidsvillighet.

Finansdepartementet bekymrer seg over «utilsiktede bivirkninger» av sosiale tiltak:

– For å beskytte folk mot store omskiftelser i det økonomiske liv har myndighetene, fagbevegelsen og arbeidsgiverne av forståelige grunner innført sosiale og andre tiltak som, ved å nå sine erklærte mål, også har hatt utilsiktede bivirkninger som reduserer økonomienes evne, og noen ganger samfunnets vilje til omstilling. (Norsk kortversjon av Jobs study (1994) og EUs Hvitbok om «Vekst, konkurranse og sysselsetting, sitert i 2.)

6. Den strukturelle skammen

Det er på noen tiår skjedd en total endring i forståelse, forklaringer og løsningsforslag i sosialpolitikken. Det nifse er den tausheten omleggingen er blitt møtt med.

En viktig årsak er antakelig det de i Sverige har kalt den strukturelle skammen. I enda større grad enn hos oss har svenske myndigheter redusert folks sosiale rettigheter i løpet av ti års tid. De har erfart den samme tausheten.

I reduksjonen av stønadene til arbeidsløse, enslige mødre og sykmeldte, og i begrunnelsene for dem, slik vi kan lese dem i AM og VFM, ligger det en klar melding fra samfunnet til den enkelte om at vi vet du kan forsørge deg selv når bare ikke stønadsordningene frister deg til å sitte hjemme. Ikke bare sosialhjelpsklienter, men også mottakere av dagpenger, uføretrygd og sykepenger, føler dette.

Den samme meldingen går ut når Arbeidsddirektoratet ruster til skjerpet kontroll med misbruk av dagpenger. (Dagsrevyen 13.8.97: «Misbruk av dagpenger – 2000 saker, i alt 30 millioner kroner. Prioriteres høyt».) De glemmer å si fra at de summene de skriker opp om bare utgjør noen promiller av deres milliardbudsjetter. Med 2000 saker og 30 millioner blir det en gjennomsnittlig feilutbetaling på kr. 15000 per sak. I 1998 er det budsjettert med 7,2 milliarder kroner til dagpenger. Det mistenkte misbruket i 1997 utgjorde ca. 4 promille av dette (0,4 %). Blir andre offentlige stønader, til vitenskap, kultur og næringsliv, brukt tilnærmelsesvis like «treffsikkert»?

Det snakkes til gjengjeld lite om underforbruket av trygder og andre offentlige stønader. At kanskje 70–80 % av de som skulle ha yrkesskadetrygd ikke får den. Ingen gjør det enkelt for den trygdesøkende å fremme sin sak, innhente second opinion fra andre sakkyndige enn trygdens egne, eller til å skaffe seg advokathjelp når vedtak virker urimelig. Selv med så små inntekter at det gir Fri rettshjelp, får de bare rettsråd, ikke hjelp til sakførsel. Trygderetten er en ankeinstans, men før man eventuelt får medhold derfra, risikerer man å måtte selge hus og bil for å få sosialhjelp til å bo på hybel i ventetida.

Myndighetenes kontroll går i praksis bare en vei – mot trygdemottakeren som misbruker. Vi kjenner igjen 1800-tallets liberalisme: Hjelpeordningene er preget av at det først og fremst gjelder å sortere bort «uverdige». Det er ikke lett å organisere seg til opposisjon mot den store kursendringen når man, i tillegg til skammen, har nok med å holde livet og økonomien gående.

7. Avslutning

I forbindelse med lanseringen av VFM ble departementets informasjonsopplegg avslørt i Arbeiderbladet 13.3.95. Der fikk vi vite at et internt notat inneholdt planer for hvordan man skulle gå ut med meldingen. Det ble planlagt å «lekke» utvalgte deler av innholdet til mediene, for på den måten å påvirke hva kritikerne skulle bli opptatt av. Utvalgte media skulle fores med faktainformasjon før meldingen ble lagt fram, på områder departementet ønsket, blant annet områder der de fryktet kritikk. De skulle også bygge opp allianser med personer/organisasjoner som kunne gå god for forslagene i VFM. Tre ble navngitt: Ted Hanisch, Eva Birkeland og Sylvia Brustad, foruten blant annet organisasjonene i Trygdeetaten.

Vi lever med andre ord ikke i et informasjonssamfunn, men i et markedsføringssamfunn. Sosialpolitikken markedsføres på gjennomtenkt vis. Departementene kjøper tjenester fra Geelmuyden og Kiese, G & K kjøper statssekretærene og ansetter dem som konsulenter. Dette stiller nye krav til oss som publikum, som yrkesutøvere i helse-og sosialsektoren, og som brukere/klienter.

9.1 Tilbakemeldinger

Et demokratisk beslutningssystem er avhengig av tilbakemeldinger fra førstelinjen til sentrum, fra praktikere til politikere. Blir Sosialdepartementet påvirket av trygdeetatens erfaring med aktivisering av uføre?. Eller med friskmelding til formidling? Hører Arbeidsdirektoratet noe fra dem som vet at den pålagte prosentregningen i arbeidsmarkedsbedriftene er både hodeløs og hjerteløs?

9.2. Yrkesetikk og faglighet

Den friksjonsfrie lanseringen av sykefraværskampanjen på falske premisser om stigende fravær, og kampanjen for arbeidslinja i en tid da ikke engang friske fikk jobb, tyder på at det er for mye politisk eller hierarkisk lojalitet i forvaltningen i forhold til yrkesetikk. Lojalitet må i større grad veies mot profesjonalitet og faglig kvalitet.

9.3. Fagforeningene

De ansattes fagforeninger ser konsekvensene, og kan reagere. Mange gjør det allerede, men det skal mer til for å bli hørt.

9.4. Andres erfaringer

Vi kan studere erfaringene fra andre land som er kommet «lenger». Vi kan unngå å kopiere Englands vei til lav arbeidsløshet. «Engelsk syke» består i redusert arbeidervern, høy mobilitet, stort innslag av midlertidig og deltidsarbeid, lavere lønnsnivå og som konsekvens av dette, fattigdom blant folk i fullt arbeid, «the working pool».

9.5. Vi kan lære av historien

Tidene skifter, og linjalprognosene slår alltid feil. De moderne tankene i AM og VFM er ikke så moderne, og det er lov å minne om at andre tanker er mulige.

Like etter krigen, da vi var fattigere enn idag, mente alle de politiske partiene fra høyre til venstre, enten de var for eller mot kapitalismen, at vi hadde råd til velferdsstaten. De fleste partiene har skiftet mening, skjønt «Norge går så det suser».

Professor Anne Lise Seip ble intervjuet i Aftenposten i 1993, i en serie som het Mot år 2000. Hun siterte nobelprisvinner i økonomi Ragnar Frisch, som sa at økonomi er en usikker vitenskap, og at økonomisk politikk, i alle fall i premissene, er influert av økonomenes og politikernes verdistandpunkter. Hun klaget også over at dagens politikere og økonomer var historieløse: – De kjenner ikke de historiske betingelsene for systemer som de ønsker å reformere idag ... I 1930-årene var Norge atskillig fattigere enn nå, likevel erlkjente politikerne behovet for å utnytte arbeidsressursene fullt ut og for å legge planer, der delmålene ble sett i lys av helheten ... God økonomi er ikke et mål iseg seg selv, økonomien skal tjene sosiale mål: det var den nyskapende økonomiske tenkningen i 1930-årene. (Min utheving.) (Aftenposten 12.7.93.)


Litteratur:

Referanse 1 utgjør grunnlaget for mye av det som handler om økonomi. Referansene 2 og 3 utgjør grunnlaget for den historiske gjennomgangen, også der det ikke sies eksplisitt. Men forfatterne har selvsagt ikke ansvar for eventuelle misforståelser fra min side.