Jeg synes for min del at vi burde holde fast ved formålsparagrafen (§ 1-1) i dagens folketrygdlov: «Folketrygden skal bidra til utjevning av inntekt og levekår over den enkeltes livsløp og mellom grupper av personer.»
Støstads nye alderspensjon blir faktisk markedsført med stikk motsatt formål: «Bedre sammenheng mellom (hver enkelts) inntekt og pensjon». Dette blir framstilt som mer rettferdig enn dagens ordning med utjevning «mellom grupper av personer». Dere som prøver å selge oss den nye alderspensjonen, appellerer til oss som individualister, uten ansvar for fellesskapet. Hvor er solidariteten i dette?
Støstad forteller at pensjonstapet ved arbeidsløshet blir mindre med reformen enn jeg trodde. Isolert sett er det selvsagt bra. Men det er en detalj i forhold til det faktum at Stortinget erstatter formålet om utjevning med et formål om at utbetalingen skal svare best mulig til hva den enkelte betaler inn. Slike ordninger lønner seg selvfølgelig best for dem som tjener mest, og stemmer ikke med min oppfatning om solidaritet.
Solidaritet springer ut av gjensidig avhengighet. I dag deg, i morgen meg.
Til nå har alderspensjonen bygd på en solidaritet mellom generasjonene med lange historiske røtter. Det har vært forventet at de yngre og yrkesaktive betalte for foreldregenerasjonen så langt de evnet, for selv å bli sørget for av neste generasjon.
Pensjonsreformistene snakker også om «solidaritet mellom generasjonene», men i en helt annen betydning. De mener at dagens pensjonister må godta å sakke akterut i forhold til velstandsøkningen ellers i samfunnet, for å redde framtidige, mer velstående barnebarn fra skatteøkning. Jeg tror barnebarna vil være bedre hjulpet hvis vi greier å hindre at folketrygdsystemet blir lagt om til et forsikringssystem, der hver må sørge for seg og sine. Av hensyn til barnebarna bør vi heller ta vare på dagens folketrygd med utjevning «mellom grupper av personer».
Slaget om alderspensjonen og AFP er bare begynnelsen. I neste omgang gjelder det uførepensjonen og sykelønna.