Til forsida Til artikkeloversikten Om hjørnet

Arbeidslinja bringer skammen tilbake

av Ebba Wergeland

publisert i Folkets røst
(Magasin for LO i Gjøvik, Nordre og Søndre Land, Vestre og Østre Toten og Etnedal)
oktober 2008


Det klages på NAV og på dårlig behandling. Men det er ikke de NAV-ansatte som har skylda. Bak NAV-reformen ligger en sosialpolitikk som bryter med gamle prisipper om rett til «arbeid eller brød» – arbeid for dem som kan, og økonomisk trygghet og verdighet for dem som ikke er etterspurt i arbeidsmarkedet.

Teorien bak den nye arbeidslinja er at det mest er viljen det står på, når vi ikke er i arbeid. Den har knyttet skammen til de offentlige stønadene igjen.

Soria-Moria erklæringen lovet økte sosialhjelpssatser for å bekjempe fattigdommen. Men alt i 2008 ga sosialminister Bjarne Håkon Hanssen beskjed om at det ikke ble bedre satser verken i 2008 eller 2009. Og han la til at han ikke ville ha hevet satsene om han så hadde hatt flere midler til rådighet. Arbeidslinja hadde overkjørt Soria Morialøftene. Arbeidslinjas enkle filosofi er at sosialhjelpsmottakere må tynes økonomisk hvis man skal få dem i arbeid. Hanssen ville bare gi dem penger hvis de meldte seg på kvalifiseringsprogrammet hans. De måtte «lære å stå opp om morran», sa Hanssen. Han visste lite om langtidsmottakerne av sosialhjelp, men fordommene var desto sterkere. Forskerne sa at flertallet hadde for store helseproblemer til å være aktuelle for arbeidsmarkedet. Men Hanssen holdt på arbeidslinja.

Det er ikke nye tanker han kommer med. Det er overklassens enkle syn på stønadsmottakere, arbeidsløse og fattige. De er late og arbeidssky, men de lar seg til nød tvinge i arbeid hvis det å være utenfor arbeidsmarkedet blir verre enn selv den usleste og mest underbetalte jobben.

Arbeidslinja innebærer et brudd med hele etterkrigstidas sosialpolitiske tenkning. Den ideologiske helomvendingen er beskrevet i Attføringsmeldingen (St.meld.39 1991-92, s.40-41): - På begynnelsen av 1970-tallet ble økningen i antallet personer som forlot arbeidslivet før de nådde pensjonsalderen forklart med at det skjedde en utstøting fra arbeidslivet... Dersom forholdene hadde blitt lagt til rette, antok man ... at svært mange blant uførepensjonistene ville være i stand til å arbeide, og at de aller fleste ønsket å være i arbeid.

– Mens utstøting som forklaring på økende forbruk av uførepensjon tar utgangspunkt i faktorer utenfor individet og således rammer ufrivillig, har man i den offentlige debatten i den senere tiden vært mer opptatt av individuelle forklaringsfaktorer ...

På 1970-tallet regnet både Stortinget og vi andre med at arbeidsløshet og utstøting var ufrivillig, og et samfunnsansvar å løse. På 1990-tallet ble det for alvor populært å legge skylda på de arbeidsløse sjøl. Først fra NHO, så fra Høyre og snart fra hele Stortinget.

Gamle dagers fattighjelp var beheftet med skam og stigmatisering. Det holdt mange tilbake fra å søke hjelp. Arbeidslinja gjeninnfører skammen.Velferdsmeldingen (St.meld.nr. 35 1994- 95) ga beskjed om at trygdene måtte kuttes slik at de satte fart i folks jobbsøking. «Vi skal gjøre arbeid til førstevalg», sa Hill-Marta Solberg da hun presenterte den. Men det var jo det samme som å si at de som søker stønad, ikke i utgangspunktet har arbeid som førstevalg, men trygd. Eller som de sa før: de er arbeidssky.

I dag sies det stadig at det skal lønne seg å arbeide, og at trygd og sosialhjelp må skjæres ned. Ellers vil ingen ta arbeid eller begynne på Hanssens kvalifiseringsprogram. De kunne like gjerne si til den arbeidsløse: - Vi vet at du kan finne arbeid, bare du får det litt verre.

Professor Espen Dahl ved Høgskolen i Oslo, beskrev i et intervju i 2005 arbeidslinja i sosialtjenesten: – Kjennetegn ved arbeidslinja i sosialtjenesten er ofte paternalisme, strenge vilkår, sanksjonering, tett oppfølging og overvåking, behovsprøving og målretting. På denne bakgrunnen må vi spørre om arbeidslinja er en «skamprodusent» som øker sosialhjelp-mottakerens helsemessige problemer.

Hensikten med NAV-reformen er å bryte med etablert norsk trygde- og stønadspolitikk, og legge kraft bak arbeidslinja: «Dagens organisering er i for stor grad preget av en historisk bakgrunn med en annen avveining mellom politiske mål og hensyn», står det i innstillingen om NAV-reformen fra Rattsøutvalget (NOU 2004:13). Innstillingen la også vekt på stordriftsfordeler når det gjaldt informasjonsutveksling og kontroll. Når vi leser i avisene at NAV vil lese legejournalene for å hindre trygdemisbruk, er det i tråd med planene for den nye etaten. Kontroll av misbruk var viktigere enn personvernhensyn. I gamle dager kontrollerte trygdeetaten ikke bare misbruk, men også om noen fikk mindre enn de hadde krav på. Underforbruket var gjerne mye større enn overforbruket. Det hører vi ingenting om nå.

Arbeidslinja sprer et negativt bilde av stønadsmottakere og forbereder omlegging av trygdeordningene. Når tilstrekkelig mange tror at sykelønnsordningen eller uføretrygden blir misbrukt, er det lettere å skjære ned og stramme inn. Den tverrpolitiske enigheten om arbeidslinja i Stortinget er skremmende. LO og de andre yrkesorganisasjonene må ta tenkningen bak arbeidslinja mye mer alvorlig enn de har gjort så langt. Det er de funksjonshemmedes organisasjoner som til nå har skjønt mest av hva reformen inneholder. De vet hva det vil si å være arbeidsløs, trygdet, pasient, klient eller «bruker».

De NAV-ansatte er midt i en krevende omorganisering, men det er viktig at de også bruker den kollektive styrken til å holde fast ved yrkesetikken og stå imot den mistenkeliggjøringen av trygdesøkerne som ligge bak arbeidslinja. Mot overklassetenkningen bak arbeidslinja må de sette et annet menneskesyn, som tradisjonelt har stått sterkt i fagbevegelsen, og som FFO (Funksjonshemmedes fellesorganisasjon) beskrev slik i en høringsuttalelse om NAV-reformen:

– Arbeidsmarkedspolitikken må ha som prinsipielt utgangspunkt at alle vil – eller ved tilfredsstillende tilrettelegging og oppfølging vil kunne – ønske å delta i arbeidslivet, og at den enkelte ikke i utgangspunktet vil foretrekke en tilværelse som mer eller mindre passiv stønadsmottaker.