Det startet med at de la om det tradisjonelle "pensjonistkurset" som alle ble tilbudt ved 55 års alder. Kurset hadde nærmest fungert som en melding om at man var i ferd med å bli for gammel. Nå ble det lagt inn et helt annet budskap i foredragene: Kommunen vil gjerne at du skal fortsette i arbeid i mange år enda. Hva betyr det i praksis for dine planer og din økonomi?
De årlige medarbeidersamtalene fikk et nytt punkt for alle over 55 år. Man skulle se på om det var nødvendig å justere arbeidsforholdene slik at arbeidstakeren kunne mestre jobben flest mulig år framover uten å slite seg ut. Dette var ikke minst viktig for mange kvinner. De har ofte yrker der "karrieren" ikke automatisk gir lettere arbeid med årene: barne- og ungdomsskolelærere, reinholdere, pleie- og omsorgsyrker, underordnet kontorpersonell.
En av tre 50-66-åringer i norsk arbeidsliv tror ikke at de vil orke, eller være friske nok til å jobbe fram til pensjonsalderen (Levekårsundersøkelsen 2003, SSB). Nesten halvparten tror at mindre arbeidsmengde og kortere arbeidstid ville gjort det lettere å fortsette. Mindre fysisk tungt arbeid og roligere arbeidstempo er også viktig for mange. Men hvor mange ledere drøfter arbeidstid og arbeidsforhold med "seniorene", slik de gjorde i rådkvinnens kommune?
Takket være langsiktig planlegging kunne lederne i hennes kommune tilrettelegge arbeidsforholdene for den eldste gruppen ved å justere jobber etter hvert som stillinger ble ledige, hvis oppgaver ble endret eller i forbindelse med omorganiseringer.
Denne kommunen ga også de eldstes erfaringskompetanse den statusen den fortjente. De ble blant annet mer systematisk brukt som faddere og veiledere for nyansatte. Kommunen trodde på livslang læring, og viste det i handling. Det ble aktivt lagt til rette for kursdeltakelse og videreutvikling av kompetanse for årsklassene over 55 år. Sist, men ikke minst, ble det gitt personlige lønnstillegg for hvert år fra 62 års alder, med 10.000 kr per år for full stilling.
Men det aller viktigste, sa rådkvinnen, var at vi i handling viste "seniorene" at vi faktisk mente det på alvor når vi sa at vi ønsket å beholde dem. Og vi lyktes over all forventning. Nå velger nesten ingen å gå av med AFP ved 62 års alder.
En fersk undersøkelse av kommunale lederes syn på eldre arbeidstakere (KLP 2006), forteller at åtte av ti ledere mener det ikke er nok bemanning til å tilrettelegge for eldre, og like mange mener at de ikke hadde budsjett til å gjøre det. Hvis det blir nødvendig med nedbemanning, vil nesten halvparten anbefale eldre ansatte å søke AFP. Selv om rådkvinnens historie viser at det kan finnes muligheter også med dagens budsjetter, er ledernes handlingsfrihet ofte begrenset av trang kommuneøkonomi.
Statlige ledere er ikke annerledes enn de kommunale. Staten "moderniserer og fornyer" gjennom nedbemanning. Og nedbemanningen skjer som i kommunene blant annet ved å anbefale de eldste å slutte. Hvis de ikke slutter frivillig, kan de bli oppsagt og tvangspensjonert. Som ansatte i Arbeidstilsynet møter vi mange av dem som blir parkert på et sidespor, frosset ut eller bare glemt etter omorganiseringen. De passer ikke i "det nye konseptet" eller hva det nå kalles.
Det er hensynsløst å la folk avslutte arbeidslivet på den måten. Det blir ikke lettere for dem når ministrene, deres øverste arbeidsgiver, stadig gjentar hvor viktig det er for samfunnet at de eldre står lenger i jobb. - Det aller viktigste, sa rådkvinnen, var at vi i handling viste ”seniorene” at vi faktisk mente det på alvor.