Samtidig forsikrer alle at det bare er snakk om å gjøre det vi alltid har gjort: kartlegge, prioritere og handle. Hvorfor er da ikke disse ordene gode nok lenger?
Jo mer vi lar samtalen om arbeidsmiljø styres av innleide konsulenter med fremmedordbok, jo mindre arbeidstakermedvirkning og egenaktivitet får vi i bedriftene.
Vi burde tenke oss bedre om før vi oversetter ordene fra EU-byråkrati og utenlandske standardkontrakter og slipper dem løs i landet. Oversatte begreper kommer alltid med bagasje. De kommer fra en sammenheng. Risikovurdering er en direkte oversettelse av "risk assessment", en tilnærmingsmåte til arbeidsmiljøarbeid i en annen type arbeidsliv enn vårt.
I USA er det svake fagforeninger og store krav til dokumentasjon i rettssalene. Når begrepet innføres i Norge, kan vi selvsagt bestemme oss for at det ikke skal bety noe nytt. At det bare er den gamle leksa om igjen, litt ryddigere oppstilt. Men det følger nisser med på lasset.
Risikovurderinger med matriser og tall blir lett oppfattet som objektive og udiskutable. Det blir ikke bedre når de lages av innleide eksperter. Det høres jo veldig vitenskapelig ut at "risiko er en funksjon av sannsynlighet (S) for hendelsen og konsekvenser (K) av hendelsen". På kurs om risikovurdering lærer vi at S multiplisert med K gir oss tallet som avgjør om vi skal bruke tid og penger på å forebygge en bestemt hendelse. Men det er ikke mye vitenskap bak dette regnestykket. S tallfestes med skipperskjønn, for ingen bedrift har de historiske dataene for brann, utslipp og skader som må til for å beregne sannsynligheten for at det skjer igjen. Og sannsynligheten for en arbeidsskade – er den større eller mindre i en liten bedrift enn i en stor bedrift i samme bransje? Den er mindre per år, men den er større per ansatt.
Konsekvensen K blir tallfestet etter hvor alvorlig oppdragsgiver selv synes hendelsen er. Hvor alvorlig er en hørselsskade? Hvor alvorlig er det at hjelpepleieren forløfter seg? Det oppdragsgiver ikke synes er alvorlig, kommer ikke med i risikovurderingen. Det ender gjerne med at de risikoforholdene som oppdragsgiver på forhånd ville prioritere, også kommer ut med høyest score i risikovurderingen. Det er bare mye vanskeligere for verneombud eller andre å protestere mot en matrise med tall fra risikovurderingseksperter enn å protestere mot sjefens prioriteringer.
Risikovurdering som metode er laget for å vurdere akutte, velavgrensede hendelser som ulykkesskader, brann, eksplosjon og kjemisk utslipp. Den passer ikke for langtidsvirkninger som utbrenthet, trakassering, slitasjesykdommer eller kreft. Det lar seg heller ikke gjøre å risikovurdere bedrifter eller arbeidsmiljø generelt, slik noen prøver. For hvilken S og K skulle det gi?
Allerede ved revisjonen av arbeidsmiljøloveni 1977 ble det foreslått å importere risikovurdering til Norge. Men lovgiverne mente at det ikke ville la seg gjennomføre "i det store flertall av virksomheter". De mente også at metoden vanskelig kunne omfatte alle arbeidsmiljøfaktorer, og at man ikke kunne prioritere bort forbedringsarbeid selv om risikoen var liten. De la vekt på at arbeidsplassen skulle gi rom for personer med ulike forutsetninger, og hvem skulle da være målestokk for risikovurderingen? Disse vurderingene er like holdbare i dag.
Siden risikovurdering bare er en ny og dårligere vri på det vi alltid har gjort, så la oss heller fortsette å bruke de gamle ordene. Alle kan være med i diskusjonen om hvilke farlige forhold som skal kartlegges og prioriteres, og framfor alt håndteres – for å forebygge sykdom og skade eller brann og utslipp. La oss unngå importerte ord som stenger flertallet ute fra samtalen om arbeidsmiljø.