Er svenske fagforeninger flinkere til å stille krav til sikkerhet? Er svensk politi flinkere til å bekjempe arbeidsmiljøkriminalitet? Har svenskenes bedriftshelsetjeneste, Bygghälsan, gjort bedre forebyggende arbeid? Har svenskene bedre forstand på risiko? Kan vi få ulykkestallene i Norge ned på svensk nivå?
I vår utga Statens arbeidsmiljøinstitutt en rapport om anleggsarbeidernes arbeidsmiljø, sammen med en av landets største entreprenører (Bakke, Ulvestad m.fl.: Eksponering og obstruktiv lungesykdom hos anleggsarbeidere - en epidemiologisk studie. STAMI-rapport 2000;1:1).
Et innledningsavsnitt lyder slik:
Utviklingen i bygg- og anleggsbransjen de siste 10-15 årene har gått i retning av stadig kortere byggetider. Dette har ført til at flere arbeidsoppgaver har måttet foregå parallelt. For eksempel har man måttet gjennomføre store ferdigstillingsprosjekter i tunneler mens sprengningsarbeidet fremdeles har pågått. Inntil 19985/86 var det mer eller mindre utenkelig å oppholde seg i tunnelen mens man drev med utlasting av sprengningsmasse. En tilsvarende utvikling kan man også se andre steder innenfor bygg- og anleggsvirksomhet.
Her blir det sagt nokså direkte at økende krav til arbeidstempo er gått ut over sikkerheten. Man velger arbeidsmetoder som tidligere var utenkelige, man utfører flere arbeidsoppgaver parallelt. Denne rapporten handlet om lungeskader. Men når tempoet får stadig større vekt i forhold til sikkerheten, går det ikke bare utover folks lunger.
Både arbeidsleder og arbeidstaker blir styrt av kravet om maksimalt tempo. Samtidig stiller arbeidsreglement, vernetjeneste og myndigheter krav om å prioritere sikkerhet. Men sikre arbeidsmetoder tar oftest lenger tid. Det tar tid å vente til sandblåsingen er ferdig eller bygget står støtt før neste jobb kan starte.
Arbeidsleder og arbeidstaker må finne et kompromiss mellom disse to uforenelige kravene, som blir satt fram med svært ulik kraft. Bak kravet om maksimalt tempo står arbeidsgiver som kan bruke styringsretten til å holde tidsfristene og belønne med jobbtrygghet, inntekt og avansement. Bak kravet om å prioritere sikkerhet står vernetjeneste og tilsynsmyndigheter. De kan stort sett bare informere om risikohåndtering og love belønning i framtida: god helse og langt liv. Jo sterkere kravet til tempo blir satt fram, jo mere motvind blir det for sikkerhetskravene.
Et rådsdirektiv fra EU (92/57/EØF) peker på at dårlig planlegging under forberedelsen av prosjektene bidrar til halvparten av ulykkene på byggeplassene. Det meste står og faller med kontrakten. Alle nødvendige sikkerhetshensyn må være beskrevet der. Hvis ikke risikoforholdene er kartlagt og undersøkt på forhånd, kan kampen mot ulykkene være tapt før spaden er stukket i jorda. Dersom disse forberedelsene mangler når kontrakten blir inngått, kan en trygt si at dødsulykkene er planlagt og prosjektert. Det samme gjelder hvis tidsfristene for ferdigstilling av prosjektet blir satt for stramme, slik det ofte skjer. Kontrakten må åpne for å justere frister når det uforutsette skjer, slik det alltid gjør. Ellers blir innspurten preget av oppskrudd tempo, overtid, nattarbeid - og ulykker.
Det finnes lovkrav om å ta hensyn til sikkerhet. Likevel lar både offentlige og private byggherrer oppdragene gå til den som har det billigste anbudet og lover ferdigstilling på kortest tid. Og hvilken entreprenør prioriterer sikkerhet framfor tid og pris hvis det bare fører til at oppdraget går til andre?
I dag betyr det tap å bruke tid på sikkerhet, mens det lønner seg å ta sjanser. Hvis entreprenør og byggherre måtte betale for ulykkene, kunne det en dag bli mer lønnsomt å unngå dem enn å planlegge dem.