Hvis jeg var 25 år, ville ikke alderspensjon være det jeg tenkte mest på. Men hvis dagens 25-åringer er usikre på om de kan stå i jobb til de blir 72 (og det bør de være), er det lurt å sjekke NAVs pensjonskalkulator på nettet. I dag må de fleste slutte tidlig hvis de for eksempel arbeider i pleie- og omsorg, håndverk, industri, transport, butikk eller renhold (se figuren).
De jobbene blir ikke lettere når dagens 25-åringer passerer seksti. De vil fortsatt trenge å gå av tidlig, kanskje ved 62 år. Men da venter en alderspensjon fra Folketrygden på om lag en tredel av lønna. De blir helt avhengige av arbeidsgivernes tjenestepensjoner og egen sparing. Når yngre årskull oppdager dette, blir det nok omkamp om alderspensjonen. Men i år må vi håndtere akutte problemer.
I offentlig sektor klarte fagforeningene å beholde deler av den gamle og mer solidariske alderspensjonen i 2009. Nå presser den blå-blå regjeringen på for at de skal oppgi det de klarte å berge i 2009. Det står mye på spill:
I høst holdt LO i Trondheim sammen med Fagforbundet Trondheim, Utdanningsforbundet Sør-Trøndelag, SL Sør-Trøndelag, NTLs fylkesutvalg og Norsk Jernbaneforbund avd. 66 en felles pensjonskonferanse. De vedtok en uttalelse som ber forhandlerne stå mot presset og forsvare de solidariske prinsippene i dagens offentlige pensjon. Det trengs flere slike fagforeningsuttalelser raskt.
Privat sektor ga fra seg «gammel AFP» i 2009, og fikk «nye AFP», et tillegg til alle uansett når de slutter, men mest til dem som står lengst. Nå er mange overrasket over at «sliterne» som slutter tidlig, får «pensjonssmell». Men dette var faktisk en hovedhensikt med hele reformen, selv om det ikke ble snakket så høyt om. Reformen skulle få folk til å stå lenger i arbeid – ikke ved å bedre arbeidsforholdene for eldre, men ved å straffe tidlig avgang med «pensjonssmell»: dårlig alderspensjon. Reformen fulgte opp arbeidslinja: «Det skal lønne seg å arbeide». Derfor straffer den dem som slutter tidlig. Dette rammer ikke bare noen få «slitere», men antakelig et flertall av LOs medlemmer.
Sammen med NHO har LO vurdert hvordan «nye AFP»-tillegget i privat sektor virker. Sammen har de konkludert med at det virker etter hensikten, fordi noen flere står i jobb etter 62 år. I 1943-kullet som fortsatt hadde «gammel AFP» med førtidspensjon, sluttet en av fire når de ble 62 år. I 1949-kullet som hadde fått det nye tillegget i stedet for retten til førtidspensjon, sluttet bare en av seks. Men var dette bra eller dårlig for alle de fem som sto noen år lenger? Det store flertallet i begge årskullene sluttet uansett før de passerte 67 år. «Gamle AFP» ble opprettet for å ta vare på dette flertallet. «Nye AFP» straffer dem økonomisk, fordi «det skal lønne seg å arbeide» til 70–75 år. Hvordan kan LO-lederen si seg fornøyd med at «nye AFP» virker etter hensikten, når hensikten er å straffe flertallet som må gå tidlig og belønne direktører, kommunikasjonsrådgivere og andre med jobber de kan stå lenge i?
Pensjonsreformen brøt fullstendig med solidariske prinsipper i den gamle alderspensjonen. Hvordan var i det hele tatt mulig å få den vedtatt? Pensjonsforskere mener den ble solgt inn ved å bruke «kreativ uklarhet» eller simpelt lureri, som da Stoltenberg lovet LO-kongressen 2005 at AFP skulle videreføres, uten å si at «videreføringen» var en belønningsordning til dem som sto lengst. De negative virkningene ble fortiet. Det er derfor så mange i LO nå er overrasket over at reformen helt etter planen gir «pensjonssmell» for dem som må gå av tidlig. De først årskullene (før 1964) fikk dessuten overgangsordninger som sukret pillen. Men forskerne spår motreaksjoner når de fulle virkningene av reformen etter hvert blir synlige for alle.
Liknende pensjonsreformer er innført over hele Europa. I 1999 la Europas industriherrer (European Round Table of Industrialists – ERT) fram et detaljert forslag til pensjonsreform. Offentlige pensjonsordninger som Folketrygden måtte for framtida bare dekke en minimumssikring av levestandard. Resten måtte komme fra private ordninger, for ERT ville åpne pensjonsmarkedet for bank- og finanskapital som utålmodig ventet på å få kloa i milliardene fra statlige pensjonsordninger. ERT rådet også landene til å be hver enkelt borger spare til egen alderdom. ERT tenkte nøyaktig som norske klassefeller hundre og femti år tidligere: – Det anbefales at hver Ansat foretager Opsparing for at sikre sig mot Sygdomsfravær og for at forebygge Alderdommen, saaledes at de ikke bliver en Byrde for Samfundet. (Arbeidsreglement fra 1873.)
I Norge fikk økonomer i Finansdepartementet og Statistisk sentralbyrå jobben med å snekre sammen ny alderspensjon. De fulgte ERTs oppskrift. Alderspensjonen fra Folketrygden krymper, slik at pensjonistene nå blir mer og mer avhengige av bank og forsikring. Noen tror at reformen er «bærekraftig» fordi staten betaler mindre til pensjonistene. Men reformen er ikke sosialt bærekraftig. Klasseforskjellene i alderdommen vil øke, mellom direktørene som kan stå i jobb til 70–75 og flertallet av LOs medlemmer som må gi seg mye tidligere. Etterhvert som de yngre oppdager hva de har i vente, kommer pensjonsopprøret.