Arbeidstilsynet viser gjerne til at grensene for arbeidstida verner mot helseskade og ulykker. Men samfunnet har flere grunner til å begrense arbeidstida og dermed valgfriheten for de ivrigste arbeidshestene.
Mindretallet i «Arbeiderkommisjonen av 1885», som forberedte den første arbeidervernloven, var slett ikke interessert i at staten skulle bestemme arbeidstida: «Ved Lov at træde i Veien for at voxne Mænd efter beste skjøn bruger sine Arbeidskræfter og selv bestemmer hvordan
de skal nyttiggjøre sin Tid, vil … være fuldstændig i Strid med de Bestræbelser for Personlighedens Frigjørelse i Enhver Retning, der er den Moderne Udviklings høit skattede Særkjende» (note 1). Lovfesting av arbeidstida var etter deres mening et uhørt inngrep i arbeidernes personlige valgfrihet.
For fagforeningene var derimot lovfesting av arbeidstida det viktigste den nye loven kunne gi. I et vanlig arbeidsreglement sto det den gangen at arbeidstida var fra 6 morgen til 7 aften med to timers pauser underveis. «Dog er enhver forpligtet til at arbeide ud over denne Tid, om paatrængende arbeider skulle behøves, og kan Fritimer da forandres efter Arbeidets nødvendighed» (Vallø Papirfabrik 1874). Det var ingen andre grenser for arbeidstida enn dem bedriftseieren satte.
Forslaget som fagforeningene sendte til Stortinget i 1886, het «Udkast til Lov om normalarbeidsdag» (note 2). De kalte det «normalarbeidsdag» fordi de ville ha en felles, normal lengde på arbeidsdagen. Tilsynet med at loven ble fulgt, ville de at arbeidernes valgte representanter skulle stå for. Andre var ikke til å stole på. Flertallet i Arbeiderkommisjonen støttet forslaget om normalarbeidsdag. De mente det ville gagne arbeiderne ved å gi dem bedre helse og sikkerhet, tid til familien og tid til å delta i samfunnet som alle andre. Det var også viktig for samfunnet, fordi det ville presse fram bedre arbeidsmetoder og gi større regularitet i arbeidslivet. Men mindretallet vant fram. Den første loven (1892) begrenset bare arbeidstida for «børn og unge mennesker».
Diskusjonen fortsatte. Tilhengerne av normalarbeidsdagen la vekt på samfunnets gevinster av regulert og kortere arbeidstid: på kort sikt en mer uthvilt arbeidskraft, på lang sikt en arbeidsstyrke som hadde tid til annet og mer enn lønnsarbeid - til utdanning, samfunnsdeltakelse og familieliv. Arbeidernes hovedmotivasjon var «den fundamentale retten til å leve eit liv òg utanfor arbeidet» (note 1). Men det var også viktig å bremse konkurransen arbeiderne i mellom. Hvis ikke loven satte grenser, var alltid noen villige til å jobbe lange dager. De trengte pengene. Men det førte til press på alle andre også. Hvis derimot alle hadde felles normalarbeidsdag, kunne lønnsinntektene holdes oppe uten at man måtte arbeide så lange dager.
De to arbeiderrepresentantene i Arbeiderkommisjonen visste at mange lot seg friste av ekstra betaling til å jobbe mer enn godt var. Derfor foreslo de at det aldri skulle betales mer enn 25 prosent ekstra for «overarbeid » (overtid, helg eller natt). Da ble det ikke så fristende. For at det heller ikke skulle bli fristende for arbeidsgiver, skulle denne betale en klekkelig avgift til sykekassa. En slik avgift var rimelig, mente de, for «overarbeid» gikk på helsa løs.
Først i 1916 ble ti timers normalarbeidsdag lovfestet. I 1919 ble den redusert til åtte timer. Snart hundre år etter begrenser loven fortsatt arbeidstida. Arbeidsgiver står ikke fritt til å bestemme når og hvor lenge. Fortsatt fristes mange til å jobbe utover normalarbeidsdagen for å tjene litt ekstra eller få mer fri. Konsekvensene er de samme som for hundre år siden. Hvis noen får jobbe så mye de orker, med overtid, doble skift eller nattarbeid, går det ut over andre også. De som ikke orker overtid og doble skift, blir konkurrert ut i kampen om jobbene.
Arbeidshestene gir bedriften fleksibilitet og konkurransefordeler. Hvilken bedriftseier kan la være å bruke overtid hvis konkurrenten gjør det og loven åpner for det? Valget er ikke fritt, verken for bedriftseiere eller ansatte, hvis de ivrigste arbeidshestene skal ha valgfrihet og loven ikke setter felles grenser for arbeidstida og konkurransen.
Normalarbeidsdagen ble først avvist som et angrep på individenes valgfrihet. Etter hvert ble motstanderne mer opptatt av at den begrenset partenes rett til å ordne opp seg i mellom. «Arbeidernes fagorganisationer er nu saa mægtige og maalbevisste, at de fuldt tilstrækkelig kan vareta arbeidernes interesser», sa de i 1909 (note 1). Men Sosialdepartementet var uenig: partene skulle kunne forhandle fram bedre, men aldri dårligere vern enn det loven ga.
Dette prinsippet holdt stortingsflertallet fast ved fram til 1968. Da ble det vedtatt at store fagforbund kunne inngå avtaler om arbeidstid ut over lovens grenser. Begrunnelsen var blant annet at «vernemotivet og de sosiale velferdssynspunktene er trådt i bakgrunnen». Man var dessuten overbevist om at når avtaleadgangen var begrenset til store fagforbund, «ville de vernemessige og sosiale hensyn bli betryggende ivaretatt» (note 3).
I dag holder ikke disse snart femti år gamle vurderingene. Betydningen av «vernemotivet og de sosiale velferdssynspunktene» er nå ganske åpenbar for de fleste, blant annet fordi konkurranseklimaet er mye hardere. Dessuten er både mor og far i arbeid, selv når ungene er små. I 1968 var de fleste småbarnsmødrene hjemme. Vi vet også mye mer om hva arbeidstid betyr for sikkerheten, både på arbeidsplassen og for tredje person, for eksempel for pasient- og trafikksikkerhet. Det er ikke lenger forsvarlig å overlate ansvaret for arbeidstidsordninger til partene, og la prioriteringene og styrkeforholdet dem i mellom bestemme.