Til forsida Til artikkeloversikten Om hjørnet

Hvorfor har kvinner høyere sykefravær enn menn?

av Ebba Wergeland

Publisert i Arbeidervern nr 6, 2012


Kvinners sykefravær er høyere enn menns, og forskjellene har vært økende. Det har utløst fantasifulle teorier om kvinner – og krav om mer forskning. Men det «uforklarlige» lar seg faktisk forklare med de samme faktorene som Statistisk sentralbyrå rutinemessig bruker når de spår kommende års fravær.

Alt i 2010 forutså SSB for eksempel nedgangen i fravær 2011–2012, som IA-partnerne begeistret tok æren for da den kom. SSB så på endringer i arbeidsledigheten og yrkesdeltakelsen i de forskjellige aldersgruppene. Disse endringene påvirker størrelsen og sammensetningen av arbeidsstyrken, og dermed behovet for fravær. De gir også god nok forklaring på kvinnefraværet og kjønnsforskjellene, særlig hvis vi ser på dem bransjevis. Bransje og yrke bestemmer hvilke arbeidsforhold de yrkesaktive har, og dermed fraværsbehovet.

Flere unge kvinner, færre gamle menn

Figuren under viser at kvinners yrkesdeltakelse er økt kraftig siden 1980. Når en større del av befolkningen kommer i arbeid, blir det også plass for dem med litt dårligere helse. Det trekker opp fraværet. Samtidig er menns yrkesdeltakelse gått ned, særlig blant de eldre. Disse har større fraværsbehov fordi de har flere diagnoser, og fordi tilheling etter sykdom og skade går langsommere. Når eldre blir borte fra arbeidslivet, går fraværet ned.

Blant kvinnene har også de under 40 år et stort fraværsbehov. Det skyldes at det er her de gravide befinner seg. Figuren viser at kvinnenes yrkesdeltakelse er økt særlig kraftig i denne aldersgruppen. Det den ikke viser, er at også de gravides yrkesdeltakelse er økt. 

Graf: Menn og kvinner i arbeidsstyrken, etter alder i prosent av personer i alt i hver gruppe

(Kilde: Temaside arbeid – SSB)

Større andel gravide

Gravide har stort fraværsbehov fordi arbeidslivet ikke tar høyde for denne unntakstilstanden i livet. Enkelte kommuner og sykehus har tilrettelagt arbeidsforholdene og gjort det lettere for gravide å begrense sykefraværet. Men dette er foreløpig unntaket og ikke regelen.

I 1980 var det vanlig at kvinner sluttet i arbeid når de ble gravide, særlig hvis de hadde tungt arbeid. Legene hadde ikke lov til å sykmelde for «normale svangerskapsplager», for graviditet var ingen sykdom må vite. Gravide måtte finne en «snill» lege som sykmeldte på tvers av reglene, eller bruke av fødselspermisjonen som den gangen bare var på 18 uker totalt. Med årene ble rettighetene til permisjon og sykepenger bedre, så det lønte seg å holde på jobben. I 2010 var derfor det store flertallet av gravide i jobb. De gravides fravær forklarer det meste av kjønnsforskjellene i fravær for dem under 40 år.

Kvinnfolkarbeid og mannfolkarbeid

Kvinner uten høy utdanning har få valg i arbeidsmarkedet. Derfor havner de ofte i jobber som egentlig er for slitsomme. Kvinners økende yrkesdeltakelse er i stor grad gått til pleie- og omsorgssektoren. Mange arbeider også som butikkansatte, stuepiker, kjøkkenhjelper og renholdere. Disse yrkene har høyt fraværsbehov, fordi de er fysisk krevende. Man må være frisk for å klare jobben, samtidig som belastningene lett kan gå på helsa løs.

Det er blitt færre jobber i de tunge mannsyrkene, både på grunn av mekanisering og fordi industri og primærnæringer er i tilbakegang. Det er blitt flere jobber i de tunge kvinneyrkene, og dette er jobber som ikke så lett kan mekaniseres. De tunge kvinneyrkene skiller seg også fra tunge mannsyrker ved at «karrieren» sjelden gir lettere arbeid med årene. Kvinnelønn og færre pensjonspoeng gjør det dessuten vanskeligere for kvinner enn for menn å trekke seg ut med førtidspensjon. Konsekvensene kan leses i SSBs statistikk. Kvinner oppgir oftere enn menn at de er fysisk utmattet etter arbeid, og andelen kvinner som er fysisk utmattet øker med alderen, mens dette ikke er tilfelle blant mennene.

Selv i samme yrke og bransje er det forskjell på menns og kvinners arbeidsforhold, og dermed på behovet for fravær. Menn havner oftere i lederstillinger på alle nivåer, kvinner forblir underordnet. Kvinnene hjelper til, mennene får hjelp. Kvinner står oftere for publikumskontakten, mennene sitter på bakrommet. Mennene styrer maskinene, mens kvinnene blir styrt av maskinene. Selv med nøyaktig samme jobb er den fysiske belastningen oftest større for kvinnen, fordi gjennomsnittskvinnen har mindre muskelkrefter og hjerte/lunge-kapasitet enn gjennomsnittsmannen. Arbeidslivet er fortsatt tilpasset ham.

SINTEF-forskeren Solveig Osborg Ose har oppsummert den bransjevise utviklingen (Dagens Næringsliv  9.10.2012):  – De siste årene er det særlig to områder som har hatt en sterk sysselsettingsvekst. Det er olje- og gassindustri og helse- og sosialtjenester. Olje- og gassindustri har tradisjonelt svært lavt sykefravær, mens helse- og sosialtjenester tradisjonelt har svært høyt sykefravær. Når 70 prosent av veksten i helse- og sosialtjenester skyldes flere kvinner og nesten 80 prosent av sysselsettingsveksten i olje- og gassindustrien skyldes flere menn, er det naturlig å forvente at kjønnsforskjellene i sykefraværet øker.

Hysteriske kvinnfolk?

Den industrielle revolusjonen skapte en ny yrkesgruppe i tillegg til industriarbeiderne: underordnet kontorpersonale. Kontorarbeidet var ensformig og arbeidsdagene lange. Mange fikk «skrivekrampe» med smerter i arm og hånd. Da som nå visste man at slike plager hang sammen med langvarig, ensidig muskelarbeid. En spesiell variant var «telegrafistkrampen». Den nymotens telegrafnøkkelen krevde 30.000–40.000 anslag i timen, ofte med 14 timers arbeidsdag. I 1908 godkjente England «telegrafistkrampe» som yrkessykdom med rett til yrkesskadeerstatning.

Kravene om erstatning bidro til at den medisinske interessen skiftet fra muskler og nerver til metoder for avsløring av simulanter, og til individuelle egenskaper som kunne forklare plagene (og frikjenne arbeidsforholdene). Ekspertene i USA og England så at smertetilstanden særlig rammet kvinner og innvandrere, ikke minst jøder fra Øst-Europa. Det måtte skyldes at kvinner og jøder var særlig nevrotisk anlagt, det var jo noe alle visste. Innvandrerne kunne dessuten tenkes å ville misbruke erstatningsordningene.

Både England og USA hadde i denne perioden en kraftig økning i kvinners og innvandreres yrkesdeltakelse. Nykommerne fikk de mest underordnete jobbene og de dårligste arbeidsvilkårene. Kanskje ikke så rart om de fikk muskelsmerter? Men ekspertisen var mer opptatt av individuelle egenskaper hos dem som ble rammet, og teoriene deres var preget av samtidas fordommer mot kvinner, jøder og innvandrere.

Når dagens politikere og eksperter diskuterer kvinners sykefravær og muskelsmerter, eller innvandreres bruk av uføretrygd, og interesserer seg mer for psykologi enn for arbeidsforhold, er de altså ikke de første.