Til forsida Til artikkeloversikten Om hjørnet

Neste kvikksølvsak

av Ebba Wergeland

publisert i Arbeidervern nr 4, 2007


For et par år siden ble det kjent at tannlegeassistenter i Norge hadde vært utsatt for helsefarlige mengder kvikksølv i arbeidet. Forholdene lå flere tiår tilbake i tid. Hvem hadde sviktet?

Giftvirkningene av kvikksølv var allerede velkjent da tannlegeassistentene ble utsatt for stoffet. Arbeidstilsynet hadde besøkt mange tannlegekontor og gitt pålegg når det var nødvendig. Statens arbeidsmiljøinstitutt hadde analysert innsendte urinprøver. Men de kunne ikke være overalt. De hadde ikke ansvar for tannlegeassistentenes arbeidsmiljø. Arbeidsgiverne hadde det ansvaret. Arbeidsgivers ansvar for arbeidsmiljøet er selve kjernen i arbeidsmiljøloven. Det var overraskende få journalister som fikk med seg det poenget i kvikksølvsaken.

Burde en håndfull tannleger vært anmeldt for arbeidsmiljøkriminalitet? Kanskje det er viktigere å lære av det som skjedde. Kvikksølvsaken skyldtes at arbeidsgivere forsømte sin plikt til å beskytte de ansatte mot kjemisk helsefare. Det er noen år siden. Men det samme skjer antakelig i skrivende stund, om enn med andre stoffer enn kvikksølv.

Arbeidstilsynets kampanje mot kjemisk helsefare 2004–2006, som blant annet dekket grafisk bransje og bilverkstedene, viste for eksempel at arbeidsgiver i 50–60 % av bedriftene ikke visste hvor mye kjemikalier de ansatte var utsatt for. De visste ofte heller ikke hvilke kjemikalier det gjaldt.

I 35 % av de grafiske bedriftene hadde ikke de ansatte fått nødvendig opplæring om kjemikaliene. Og i bilverkstedene manglet ett av ti verksted nødvendig verneutstyr til bruk ved lakkering med isocyanater, som er en sterkt lungeskadelig gift.

Det mest skremmende ved historien om tannlegeassistentene, er at de som begikk arbeidsmiljøkriminaliteten hadde høy utdanning i helsefag og realfag og burde skjønt at arbeidsmiljøet var helsefarlig. Når selv ikke disse levde opp til lovens krav, hva da med flertallet av norske arbeidsgivere? Arbeidsmiljøloven pålegger arbeidsgiver å vurdere arbeidsmiljørisiko, men hva hjelper det hvis de ikke vet hva de skal se etter?

Rundt 80–90 % av Norges bedrifter har mindre enn 20 ansatte. Det er i disse bedriftene det er størst risiko for nye "kvikksølvsaker" i årene framover. Ingen legger merke til om enkeltpersoner blir syke av kjemikalier. Slike saker blir ikke oppdaget før noen systema tisk oppsøker tilstrekkelig mange pensjonister fra samme type bedrifter. Arbeidsgivere i små bedrifter har mindre ressurser og kunnskap tilgjengelig. Verneombudet og de tillitsvalgte i små bedrifter har også en mye vanskeligere jobb som kontrollører, enn de har i store bedrifter. Både leder og ansatte trenger undervisning om kjemisk helsefare og råd om vernetiltak, og de trenger det til en pris som småbedrifter kan leve med.

En ny bestemmelse i arbeidsmiljøloven sier at arbeidsgiver skal ha opplæring om arbeidsmiljø. Dette har utløst et snøvær av fantasifulle "opplæringstilbud" fra folk som ser muligheten for letttjente penger. Men det småbedriftene etter min mening trenger, er en offentlig tjeneste som både har medisinsk og yrkeshygienisk kompetanse, som er til å stole på faglig, og som det ikke koster å bruke. Som motytelse må bedriftene ha plikt til regelmessig kontakt og til å rette seg etter rådene de får. Uten en slik ordning vil det stadig dukke opp nye "kvikksølvsaker". De ligger allerede der ute og venter på en litt systematisk anlagt fjernsynsjournalist.