Kan vi ikke heller ta et slikt «mot veggen»-intervju? spør Ebba Wergeland på telefonen når Klassekampen ringer og ber om å få gjøre et portrettintervju.
Det er ikke alle som faktisk foretrekker revolverintervju framfor det mer sympatisk anlagte portrettintervjuet, men for Wergeland gir det liksom mening.
– Det er lettere på en måte. Jeg ble intervjuet en gang i Mot veggen i Klassekampen om sykefravær. Det gikk fenomenalt. Jeg klarte å svare klart, og journalisten, Alf Skjeseth, klarte å oppsummere essensen.
– Hvorfor liker du ikke portrettintervjuet?
– Jeg liker selv å lese portrettintervju, men hvis man selv ønsker å si noe alvorlig og viktig, så er det så innmari lett å forsnakke seg.
Selv tror Wergeland også at det er et mindretall som faktisk ønsker å bli kjendiser. I så måte føler hun seg helt normal.
– Det er veldig godt å ha fred. Dessuten virker det, også i Klassekampen, som om man må ha en viss inntekt og utdanning for å bli portrettert. Jeg har hengt en del blant akademikere, de er hyggelige de, men de vet ikke så mye mer enn alle andre.
Wergeland er først og fremst et yrkesmenneske, som til tross for at hun er tre gode år inne i pensjonstilværelsen, og med en til tider slitsom leddgikt, fremdeles holder foredrag og skriver om det legen og arbeidsmedisineren brenner mest for – arbeidsvilkårenes virkning på mennesket.
Med litt lutet rygg, mikrofonmygg klistret til kinnet og en kombinert laserpeker og powerpoint-blafrer i hånda står Ebba Wergeland på talerstolen i en konferansesal på SAS-hotellet på Gardermoen. Rommet er fylt med sykepleiere og leger fra Equinors oljeplattformer. Wergeland er invitert for å gi sitt blikk på plattformenes sykefravær og forklare: «Hva er positivt med sykefravær?».
Iblandet et knippe syrlige kommentarer plukker hun elegant fra hverandre Finansdepartementets kopling mellom god folkehelse og sykefravær og forklarer den naturlige forbindelsen mellom lav arbeidsledighet og høyt sykefravær.
– Egentlig har vi altfor lavt sykefravær i Norge. Det er det ingen som snakker om, sier hun lurt med halvt mysende øyne bak brillene.
Hun forklarer fra talerstolen at hun første gang i 1990 ble spurt av LO og NHO hvordan man skulle få ned sykefraværet. Hun svarte at sykefraværet minker raskest når arbeidsledigheten vokser.
– Akkurat det klarte de jo å få til utover nittitallet, sier hun til en perfekt timet latterbyge, mens plansjen over ledighetsveksten vises bak henne.
Slik har Wergeland stått foran fagforeninger og bedrifter siden i hvert fall begynnelsen av 1990-tallet. Bare de siste to ukene har hun snakket til sykepleiere på A-hus, organiserte hos Handel og Kontor og altså helsepersonell på plattformene.
Allerede i 1975 ga Wergeland ut boka Kamp mot helsefarlig arbeid – Handbok for arbeidere. I dag lanseres boka Med fare for liv og helse – uforsvarlige arbeidstider og hvordan vi avskaffer dem under arrangementet «100 år med åttetimersdagen» i Oslo. Boka har hun, ifølge Manifest, lenge bedt forlaget om å skrive. Da de ikke gjorde det, skrev hun den like godt selv.
– Jeg vet ikke om det er helt sant, men det er mulig jeg har bedt dem om å gi ut en slik bok – og endte opp med å skrive den selv. Så det er mulig deres oppfatning likevel er riktig, sier hun når vi slår oss ned i en av hotellets kroker etter foredraget.
– Er det typisk deg å ta saken i egne hender?
– Nei, hadde jeg så nært sagt. Det hadde vært fint hvis det var sånn, men det er nok heller sånn at det er noen ting jeg gjerne vil ha gjort, og det gjør jeg på den måten som er mulig.
Wergeland er kjent for overskrifter som «Mennesket er ikke født til lønnsarbeid. Vi har et liv å leve», «Sykefraværet i Norge er for lavt» og for å drømme troverdig om sekstimersdagen. En av hennes mer kjente kjepphester er at «sykenærværet», altså de som går på jobb når de burde vært hjemme, er mer problematisk enn «sykefraværet».
Hun har tenkt på å utgi denne boka siden hun jobbet med arbeidstidssaker i Arbeidstilsynet og oppdaget hvor lite kunnskap både arbeidsgivere og fagforeninger har om hvordan arbeidstida påvirker helsa, sikkerheten og livene våre.
– Hvorfor er dette en viktig bok?
– Arbeidstid strukturerer livene våre og bestemmer hva vi ellers kan gjøre. Det har vært en uheldig utvikling siden cirka 1990. En hundreårig utvikling mot kortere arbeidstid i lønnsarbeid ble brutt. Arbeiderne kom på defensiven i kampen for å ta tilbake råderetten over døgnets timer.
Kampen for åttetimersdagen var grunnleggende for de første fagforeningene. Arbeiderne ved Gullfjellgruvene i Rana var de første som fikk den i 1892. I 1913 fikk norske typografer den avtalefestet. I 1987 ble det avtale om 7,5 timers arbeidsdag, mens Wergelands mål er å få den ned til seks – noe også Kåre Willochs Høyre-regjering vurderte på 1980-tallet.
– Kortere arbeidstid, mer ferie, tidligere pensjon. Dette har gått riktig vei helt til 1990-tallet. Da snudde det, og plutselig snakker både Arbeiderpartiet og Høyre om at vi må jobbe mer og lenger. Det øker arbeidskrafttilbudet, skaper kjøpers marked og gir oss som selger arbeidskraft dårligere vilkår, sier Wergeland.
Den 73-årige Wergeland er trønder og datter av Hedvig Louise Ording og Harald Wergeland. Hun har vært lege for skogsarbeidere i Kongsvinger, jernverksarbeidere i Mo i Rana og smelteverksarbeidere i Sauda. Seinere ble det altså Arbeidstilsynet og i en periode Institutt for forebyggende medisin ved Universitetet i Oslo.
Faren var fysiker og sentral i folkebevegelsen mot kjernevåpen og atomkraft.
Og ja, det er slektskap til den enda mer kjente Wergeland.
– Du er tippoldebarnet til …?
– Nei, den kan du ikke, altså. Den er det bare jeg som kan. Dette har jeg pugget for 50 år siden. Henrik Wergeland var fetteren til min tippoldefar, men mer kan jeg ikke.
Familiebakgrunnen beskriver hun som at hun har hatt «enormt mye flaks». Å bli født inn i et samfunnssjikt som har noenlunde trygg økonomi betyr, dessverre, svært mye, sier hun.
– Det gjør livet forferdelig mye lettere. Man blir kanskje litt mindre klok, fordi man ikke ser så mye av virkeligheten. Jeg ble nok litt sjokkskadd av det synlige klassesamfunnet da jeg kom som student til Oslo.
Hun ble også tidlig engasjert i internasjonale spørsmål og antiimperialismen. Først med kampen mot apartheid i Sør-Afrika, deretter Vietnamkrigen og siden et livslangt engasjement for Palestina. Hun ble også en del av ml-bevegelsen og skrev i Klassekampen allerede i 1972, noe hun fortsatt bedriver.
– Hvor kommer engasjementet fra?
– Det kommer nok fra ungdommen. Jeg kjente at jeg var en slags sosialist, ble skolert i ml-sirklene og fikk der et godt grunnlag fra Karl Marx og andre.
Hun lærte mye i studiesirklene som hun ikke hadde lært dersom hun «bare» var student på Blindern.
– Jeg tenker ofte på dagens ungdom. De får ikke grunnsirklene stakkars. Hvordan skal det gå med dem, sier hun og humrer med et visst alvor.
En aha-opplevelse fra den tida kom da hun arrangerte et møte i et forsøk på å forene de moderate Vietnam-aktivistene og gode vennene i Vietnam-bevegelsen og de hun kaller «mer rabiate SUF-ere» som drev Solidaritetskomiteen for Vietnam – Solkom. De sistnevnte så på Vietnamkrigen som en frigjøringskrig mot imperialismen og kolonialismen.
– Det er ikke alle som lager diskusjonsmøter for å skjønne hva man selv mener, men det gjorde altså jeg. Det var så interessant hvorfor de var så uenige, men da jeg hørte diskusjonen, gikk det opp for meg at det var to fullstendig forskjellige måter å se verden på. Det ble Solkom på meg.
– Hva ville du tenkt i dag?
– Jeg tror, dessverre hadde jeg så nært sagt, at jeg tenker det samme i dag. En ting jeg har lært, spesielt av å bli kjent med palestinere, er hvor vanskelige frigjøringskrigene mot imperialistmaktene er og hvor mye de koster.
Tilbake til arbeidslinja og den u-svingen Wergeland mener vi er midt oppi. I boka som lanseres i dag, skriver Wergeland at «arbeidstidsordningene i norsk arbeidsliv er i ferd med å bli et folkehelseproblem».
– Bruken av unødvendig nattarbeid, og lange dager som gjør at folk ikke greier jobben sin, er tiltakende. Samtidig peker både eldre og de som har helseproblemer på for lang eller ubekvem arbeidstid som det største hinder for å klare en vanlig jobb.
Arbeidstid er den mest ekskluderende faktoren i arbeidslivet i Norge i dag, mener hun.
– Den støter folk ut, og folk blir sjuke på grunn av nattarbeid, for mye og for hardt arbeid.
– Hva med nye arbeidsforhold i Über og Foodora og slikt?
– Nettopp, og dette er viktig. Her kunne jeg holdt en ny forelesning. Det som presenteres som noe nytt, er jo egentlig tilbakegang til den arbeidshverdagen vi hadde på 1800-tallet.
For Wergeland er veien kort fra dagens delingsøkonomi til den danske forfatteren Martin Andersen Nexøs (1869–1954) bokverk Pelle Erobreren, hvor bornholmske Pelle reiser til København for å få jobb.
– Her står Pelle og faren linet opp om morgenen, og storbonden velger hvem han har behov for. Det å kunne gjøre en individuell avtale med arbeideren uten å bry seg om lover eller avtaler, det er tilbake til Nexøs beskrivelser av 1800-tallet.
Hun mener derfor man lærer mye mer om dagens delingsøkonomi ved å lese Marx og Nexø enn av å lese BI-pensum.
– Unnskyld, men dette handler om at det er et begrenset antall løsninger i et kapitalistisk samfunn. Selv om de har en litt annen frakk på i dag, går det grunnleggende ut på det samme.
– Så du mener vi med delingsøkonomien på ett vis er tilbake på 1800-tallet i moderne ham?
– Ja, på overraskende mange måter. Jeg fant et gammelt manus fra et foredrag jeg holdt for attføringskonsulenter i 1997 med tittelen «Inn i det nye årtusen med sosialpolitikk fra 1800-tallet». Den tittelen gjelder fortsatt.
En sykepleier kommer bort etter foredraget på Gardermoen og er «strålende fornøyd». Hun forteller at Wergelands perspektiver minner henne om farens. En annen klapper henne på skulderen og sier «du er veldig klok» – ja, til og med lederne som har invitert henne virker å være overbevist. Hva er det med Wergelands perspektiver som fenger?
– Jeg tror folk skjønner hva jeg snakker om. Enten jeg snakker om sykefravær eller at vi må jobbe mindre, tar folk det på sparket. Jeg har jo blitt regnet som en rabulist på dette området, men når jeg snakker med folk som dette, er de jo enige.
– Hvorfor?
– Fordi det jeg sier, er egentlig ikke så rart. Det er bare det at det er motsatt av de såkalte offentlige sannheter om «for høyt fravær» og at «vi må jobbe mer».
Wergeland har en grunnleggende tro på at det er ute blant folk kunnskapen ligger. Hun trekker fram hvordan det var inspektører fra de franske og britiske arbeidstilsynene som rundt forrige århundreskifte oppdaget asbestens dødelige virkning. Men ingen lyttet til dem, så det tok hundre år før forbudet kom.
– De forsto det fordi de var nært på, men de hadde ingen makt. Det å få kunnskapen fra dem som ser, er avgjørende. I dag foregår mye av forskningen som en stor, isolert industri, og mange forskere vet ikke så mye utover sin egen boble. Noen lar seg bruke av politikerne til å legitimere reaksjonær politikk ved å si at den er forskningsbasert.
At Ebba Wergeland er opptatt av arbeidsliv er utvilsomt riktig, men spør du folk rundt henne er hennes engasjement like mye koplet til et ønske om å vise at et godt liv for menneskene er noe mer enn de timene vi tilbringer på jobb.
– Det er igjen tilbake til Marx. Han skrev mye klokt om lønnsarbeidet og arbeidstida. Jeg har sagt at vi ikke er født til lønnsarbeid, men har et liv å leve. Vi har blant annet mye annet viktig, men ulønnet, arbeid å gjøre.
Dette er jo egentlig opplagt, forklarer hun, og får derfor mye begeistrede tilbakemeldinger.
– Folk kjenner seg igjen, de har bare glemt det. Fordi vi har en offentlig samtale som gir inntrykk av at lønnsarbeidet er meningen med livet og at alt som ikke er lønnsarbeid er uten verdi. Kampen om arbeidstid er så viktig fordi det gjelder å vinne tilbake råderetten over timene.
– Du har sagt at en revolusjonær alltid må være optimist?
– Ja, hva skal en ellers være? Det har jeg også lært av palestinerne. Det er så å si en plikt, for er man pessimist, har man gitt opp. Det å alltid se mulighetene er viktig. Alle kan peke på det som er galt, men den intellektuelle anstrengelsen er å se handlingsmuligheter i mørket.
Siste kulturopplevelse: Kjartan Fløgstads Dalen Portland. Fordi jeg ville se hva han skrev om Sauda-pneumonien (lungebetennelse journ.anm.), en glemt industriskandale fra 1930-tallet.
Ditt lydspor: NRK Klassisk.
Leser daglig: Klassekampen, nyhetsbrevet fra Fri Fagbevegelse og iblant Dagsavisen.
Politisk enkeltsak: En helt annen norsk flyktningpolitikk.
Forbilde: Arve Tellefsen og Ingrid Espelid Hovig.
Tror på: «That of God in every man», sier kvekerne. Jeg tror ikke på Gud, men ellers syns jeg det er ganske godt sagt.
Det verste du vet: Krig. Det er det mest motbydelige jeg vet om.
Hva folk ikke vet om deg: At jeg har spist lunsj med den britiske skuespilleren Vanessa Redgrave. Jeg har spist lunsj med Yasir Arafat også.