Til forsida Til artikkeloversikten Om hjørnet

Hvorfor ikke sekstimersdag?

av Ebba Wergeland

Publisert 22. april 2014 i Manifest tidsskrift


Det er ikke sekstimersdagen som er urealistisk, men arbeidslinjas dogme om grenseløs vekst.

Unge menn jobber seg til døde i håp om en karriere i finans. Det skriver Dagens Næringsliv fra London City, finansfolkets Mekka (DN 15.02.2014). «I denne bransjen er fritid blitt noe skamfullt», sa en eks-analytiker fra bank- og meglergiganten Goldman Sachs. For noen år siden skrev avisa fra norsk finansmiljø: «Det handler om en machokultur. Du er svak hvis du trenger hvile.» (DN 19.05.2007). De intervjuet en advokat fra miljøet. Han tvilte på om det var mulig «å tilpasse finansnæringen til et tempo der man tar hensyn til folks søvnbehov». En næring som ikke kan tilpasse seg naturlovene er en ganske farlig næring. Men er det bare der de tenker slik?

Det kan virke som om fritid er blitt skamfullt for flere enn finansfolket, mens lønnsarbeid er en betingelse for å bli regnet med i samfunnet. I 2009 gikk Jan Davidsen, medlem av Arbeiderpartiet og leder i Fagforbundet, ut med støtte til kravet om sekstimersdag. Det måtte bli den neste store velferdsreformen. Men partifelle Jan Bøhler protesterte: «Vær stolt av arbeidet!» (VG 30.06.2014). Er det bare lønnsarbeid vi har lov å være stolte av, og er det blitt galt å ønske seg mer fri tid?

«Uten hensyn til hvile og helse»

Omkring 1840 ble det innført et nytt lønnssystem i gruvene på Røros. De hadde et paternalistisk system der de eldste kunne få full lønn med mindre innsats enn de unge. De fikk et akkordsystem som konsekvent premierte de unge og sterke. Historikeren Edvard Bull har beskrevet det slik: «Det nye lønnssystemet hadde ideologiske konsekvenser for arbeiderne. De måtte tenke på en måte som passet for den kapitalistiske næringsdrift: Pengene ble mer enn tidligere alle tings mål. De avveide ikke fordelene ved å tjene penger mot fordelen ved å ta det litt med ro. De slet alt de orket, uten hensyn til hvile og helse.» Bull fortsetter: «Det var i beste samsvar med kapitalismens konkurranseprinsipp: De mest konkurransedyktige tjener på det, og pokker ta den bakerste.» (Edvard Bull: Arbeiderbevegelsens historie bind 1, side 180).

Belønningssystemene vi møter, har ideologiske konsekvenser i dag som i 1840. De unge mennene som er på vei opp i finansnæringen, er minst like påvirkelige som de unge gruvearbeiderne på Røros. De lærer å tenke i samsvar med kapitalismens konkurranseprinsipp «uten hensyn til hvile og helse». Og noen tar sin død av det, akkurat som på Røros for snart 200 år siden.

Heldigvis lar ikke alle seg påvirke like mye. Folk flest er faktisk forbløffende mye mer interessert i kortere arbeidsdag enn deres folkevalgte ser ut til å være. I 2010 stilte Infact på oppdrag fra Fremtiden i våre hender, følgende spørsmål til befolkningen: Foretrekker du økt kjøpekraft eller kortere arbeidstid? Omtrent 70 prosent foretrakk kortere arbeidstid, blant kvinnene hele 80 prosent. Hvorfor griper ikke politikerne denne sjansen til å begeistre velgerne ved å gå inn for kortere arbeidsdag? Antakelig fordi de er tutet ørene fulle om at alle må arbeide mer hvis velferdsstaten skal overleve. Det er det NHO alltid har sagt: arbeidskrafttilbudet må øke.

Er arbeidstidsforkorting urealistisk? I Europa er det arbeidstidsforkorting over en lav sko: firedagers uke, midlertidig jobb eller ingen jobb i det hele tatt. Hvorfor er arbeidsløshet og andre former for arbeidstidsreduksjon uten lønnskompensasjon så realistisk at det blir praktisk politikk, mens arbeidstidsreduksjon med lønnskompensasjon er urealistisk?

La oss håpe at intervjuet med SSB-forskeren i NRK Brennpunkt-programmet om sekstimersdagen ble en vekker for alle dem som har trodd på arbeidslinjas dogme om at vi alle må jobbe mer for å redde velferdsstaten. SSBs rapport gir oss valget mellom å tredoble det reelle private forbruket fram til 2060 – eller en gradvis innføring av sekstimersdagen og bare en dobling av forbruket.

Urealistiske vekstkrav

Sekstimersdagen er ikke urealistisk. Det som er urealistisk er arbeidslinjas dogme om at vi trenger stadig større «arbeidskrafttilbud» og tilsvarende grenseløs produksjonsvekst. Kloden og klimaet tåler det ikke. Derfor var arbeidstid et av temaene i manifestet for en ny klimapolitikk som fire fagforeningsledere la fram i 2012: «Dette er også et spørsmål om de ansattes makt i arbeidslivet, om nedkorting av arbeidstida og fordeling av det nødvendige arbeidet.» (LO-Aktuelt 14, 2012, side 17).

Mens det stadig snakkes om at samfunnet trenger «flere hender», tar det samme samfunnet dårlig vare på arbeidskraften, altså dem som er i arbeid eller som vil og kan, men ikke får arbeid. Her som i resten av Europa er problemene og arbeidsløsheten størst blant de unge. I den andre enden av løpet forlater mer enn halvparten arbeidslivet med uførepensjon eller annen førtidspensjon før 67 års alder. Og det er først og fremst de som har yrker med tungt arbeid eller unormale arbeidstider, som slutter. Av dem som fortsatt er i jobb etter 55 års alder, arbeider 55 prosent av kvinnene og 15 prosent av mennene deltid. Kall det ikke «frivillig deltid». Utholdenheten vår i fysisk arbeid avtar ubønnhørlig med omtrent 30 prosent fra 20 til 60 års alder, men arbeidslivet tar sjelden hensyn til det. Det er ikke bare finansnæringen som nekter å tilpasse seg etter naturlovene. SSB ba i 2003 og 2006 aldersgruppen 50–66 år svare på hvilke tiltak de trodde hadde betydning for å fortsette i jobb fram til pensjonsalder. Alternativet «kortere arbeidstid» kom på topp hver gang.

I Statistisk sentralbyrås Levekårsundersøkelse (2006) sier en tredel av mennene og nesten halvparten av kvinnene over 45 år at de er fysisk utmattet etter arbeid minst en dag i uka. Jobben tar altså ikke bare den avtalte tida, den spiser av fritida også. Da er det ikke lett å få overskudd til trening eller langsom mat eller alt det andre som skal være «sunn livsstil». Da er det heller ikke lett å være aktiv i politikken eller fagforeningen, og ta til motmæle mot dem som vil heve pensjonsalderen og «modernisere» arbeidsmiljøloven.

Orker mer med kortere dager

I Trondheim kommune ble det gjennomført et forsøk 2007-9 med sekstimersdag for reinholderne. Nyansettelser dekket opp for timene som ble borte. Gunnhild Haugen (60) var med på forsøket og ble intervjuet i Klassekampen (19.05.2007): – Det viktigaste er at eg orkar meir – er ikkje så dønn sliten når eg går heim. I 2009 ble forsøket avsluttet. Da sluttet også Gunnhild Haugen. Det er ikke bare finansnæringen som ikke vil tilpasse seg menneskenes naturgitte forutsetninger og normale aldersforandringer.

Forsøk med sekstimersdag i Norge og Sverige 1995–98, og et stort, regjeringsfinansiert forsøk i offentlig sektor i Sverige i 2005–06, viser alle det samme: kortere dag gir mindre muskelsmerter i tunge jobber, mindre trøtthet og bedre søvn.  Noen lurer på hvorfor man må forske for å forstå det.

Hvorfor tror så mange at alle forsøk med sekstimersdag har vært mislykket og at sekstimersdag er urealistisk? Det enkle svaret er at få har lest rapportene, mens mange har hørt på dem som ikke ønsker sekstimers normalarbeidsdag. Kampen for å gjenerobre dagens timer fra markedsøkonomien er fortsatt en kamp mellom arbeid og kapital selv om ordet klassekamp nesten er gått ut av bruk.

Sekstimersdagen kan ikke vente

Mange mener at sekstimersdagen må vente – problemene med sosial dumping og utrygge jobber er enorme og må gå foran, sier de. Men den som vil få med seg andre i kampen mot alt som er galt, må også kunne si noe troverdig om hva vi vil ha i stedet. Når 70 prosent av befolkningen foretrekker mer fritid framfor økt kjøpekraft, må fagforeningene lytte. Hvis vi slutter å snakke om kortere arbeidstid, tror flere og flere at frihet er å kunne jobbe så mye man vil etter individuell avtale med sjefen. Slike ideer er som Bull sa, i samsvar med kapitalismens konkurranseprinsipp: «De mest konkurransedyktige tjener på det, og pokker ta den bakerste.» Særlig mennene har tradisjonelt vært lettlurte. Dagens Næringsliv skrev om machokultur i finansnæringen. Men nå kommer det nye fedregenerasjoner som krever pappapermisjon. Vil de ikke være fedre etter permisjonen også? Da trenger de sekstimersdagen, akkurat som mødrene.

Sekstimersdagen kommer ikke når økonomene sier det er økonomisk handlingsrom. Den kommer når kortere arbeidstid igjen blir et overordnet perspektiv for fagbevegelsens tariffstrategi. Sissel Bauck var den første kvinnelige lederen i Handel og kontor og en av pionerene i kampen for sekstimersdag. Helt fra starten for mer enn hundre år siden har dette forbundet slåss mot ekstreme arbeidstider, søndagsarbeid og døgnåpent. Hun kunne sagt at kampen mot forverringer måtte prioriteres, og at sekstimersdagen fikk vente til bedre tider. I stedet sa hun: «Når det gjelder sekstimersdagen, er jeg rabiat!».