Til forsida Til artikkeloversikten Om hjørnet

Ny IA-avtale – hvem lurer hvem?

av Ebba Wergeland

Trykt i Klassekampen 19. desember 2013
under tittelen «Det vanskelige sykefraværet»

Med svar fra NAV og tilsvar fra EW


I mer enn tjue år har LO og NHO samarbeidet om å få ned sykefraværet. Hensikten har vært å beskytte sykelønnsordningen mot kutt. Men strategien kan gi stikk motsatt resultat. Tjue års mas om «for høyt» sykefravær har fått folk til å tro at dette er et samfunnsproblem, og at fraværet må ned selv om det krever dårligere sykelønn. Hvis arbeidstakerorganisasjonene ikke vil undergrave folks oppslutning om sykelønnsordningen, må de justere strategien når de skal forhandle om ny IA-avtale.
Arbeidsminister Robert Eriksson har sagt at IA-avtalen er mislykket (Dagsavisen 22. november 2013). Sykefraværet er ikke lavt nok. I 2006 sa forgjengeren hans, Bjarne Håkon Hanssen, det samme. Hanssen brukte det som påskudd for å gå løs på sykelønnsordningen, men tapte mot Gerd-Liv Valla og LO. Planlegger Erikssons regjering å gjenta forsøket?  

Avtalen om «et mer inkluderende arbeidsliv» fra 2001 skulle gi lavere sykefravær, samtidig som flere eldre og funksjonshemmete kom i arbeid. Men de som skrev under, visste godt at dette var umulig. Større yrkesdeltakelse fra grupper med høyt fraværsbehov ville selvfølgelig øke totalfraværet. En av arbeidsgiverrepresentantene beskrev underskrivernes problem slik:   – ... det er en utfordring for IA-avtalens legitimitet at det er sånn, alle ser at det er målkonflikt .... Så han oppegående arbeidsgiveren sier det at du kan ikke først måles på om du får marginaliserte grupper inn i arbeid, og deretter si at fytterakkern sykefraværet stiger. Det svekker legitimiteten til IA-avtalen. (SINTEF 2009: Evaluering av IA-avtalen 2001–2009, side 71.)

Likevel skrev de under. Regjeringen krevde det i bytte mot å frede sykelønnsordningen. IA-avtalen var bare en fortsettelse på ti års sykefraværskampanjer. Før 1990 så folk flest på retten til full lønn fra første dags fravær som en viktig sosial rettighet. Opprinnelig hadde den vært forbeholdt høyere funksjonærer, men et enstemmig storting vedtok i 1977 at den skulle gjelde for alle. I debatten gjorde Høyre-leder Jo Benkow narr av dem som fryktet misbruk av ordningen: – Hvem er det som er mest engstelig for en moralsk utglidning, uberettiget utnyttelse av systemet og nokså bastante påstander om ukontrollert overforbruk. Jo, det viser seg faktisk at det er vi – slike som oss – som fra før av er sikret full lønn under sykdom, som har rimelig god helse, som har, utrolig nok, et givende og stimulerende arbeid, og som er privilegert i forhold til hundretusener av landsmenn – det er faktisk vi som ofte uttrykker bekymring over andres arbeidsmoral. Og det bør vi vel lære noe av.

I 1990 var sykefraværet omtrent som i 1977 (se figur 1). Det var til og med på vei ned, fordi arbeidsløsheten økte. Men sosialpolitikerne fra Høyre og Arbeiderpartiet hadde gjort helomvending som i resten av Europa. Trygdeforskeren Aksel Hatland beskrev skiftet slik: – I den politiske debatten står spørsmål om udekkede behov, om fordeling og utjevning, mindre sentralt. Til gjengjeld er man blitt mer opptatt av hvordan ordningene virker inn på folks atferd. (Den norske velferdsstaten, Oslo 1994). Det viktigste var ikke lenger at folk fikk nok å leve av, men at ytelsene var dårlige nok til å «stimulere til jobbsøking».

Totalt og legemeldt sykefraværsprosent for kvinner og menn 1971–2013

Figur 1: Totalt og legemeldt sykefraværsprosent for kvinner og menn 1971-\–2013. (Kilde: Solveig Osberg Ose, SINTEF, Trondheim 2013.)

Både Syse-regjeringen og Brundtland-regjeringen ville kutte i sykelønnsordningen. Men det lot seg ikke gjøre over natta. I 1990 krevde Brundtland-regjeringen derfor bare at LO og NHO samarbeidet om å få ned fraværet. Langsiktig ønsket norske regjeringer å legge mer av sykelønnsutgiftene over på partene. Verken LO eller NHO ønsket en slik endring. I den første sykefraværsavtalen forutsatte de derfor: – at det ikke foretas endringer i dagens regler når det gjelder sykepenger.

I IA-avtalen om «et mer inkluderende arbeidsliv» ti åt seinere (2001) var fortsatt fraværsreduksjon hovedsaken. Og fortsatt forpliktet regjeringen seg til å avstå fra endringer i sykelønnsordningen. Men nå var det kommet inn et viktig forbehold: – med mindre partene er enige om dette.

I et arbeidsnotat fra FAFO i 2003 ble det spekulert rundt regjeringens strategi med den nye avtalen: ... I en begrenset periode (fram til 2005) satses det på frivillighet ... Samtidig trues det med en hardere strategi dersom ikke den myke tilnærmingen viser seg å ha effekt ... en indirekte strategi eller brekkstang for å få godkjent ønskede endringer i pensjons- og trygdesystemet ... (Midtsundstad m.fl. FAFO-notat 2003:13, side 53–54). Bjarne Håkon Hanssens framstøt i 2006 passer i dette scenariet, som det første forsøket på en slik «hardere strategi». Han undervurderte riktignok motstanden. Sykelønnsordningen var populær, og verken LO eller NHO var klare for «ønskede endringer». Men han var kanskje bare for tidlig ute?

I 2012 fikk Civita meningsmålerne i Norstat til å stille et ganske ledende spørsmål: – Norge er et av de få land der man får utbetalt full lønn under sykdom. Sykefraværet i Norge er høyt sammenliknet med andre land. Hvis noen foreslo å redusere sykelønnen til 75 % og bruke innsparingen til å senke skatten for en vanlig inntekt med 4000 kroner, ville du være positiv eller negativ? Nesten halvparten av dem som hadde bestemt seg, var positive. Menn var mer positive enn kvinner, unge mer positive enn eldre. Flertallet var fortsatt negative, men hvor lenge?

Produksjonstap eller svinn på grunn av ansattes sykefravær har alltid vært et problem for arbeidsgivere og eiere. For dem er fraværet alltid for høyt. Det er dette produksjonstapet som i trepartsavtalene litt villedende kalles «sykefraværsprosenten» eller bare «sykefraværet». Trepartssamarbeidet har opphøyd arbeidsgivers evige bekymring til et samfunnsproblem. Det er et skoleeksempel på hvordan «de herskendes tanker blir de herskende tanker», hvordan makteliter oppnår at deres problemdefinisjoner blir våre felles offentlige sannheter. «Alle vet» i 2013 at sykefraværet er for høyt. Enn om det er for lavt?

IA-avtalens underskrivere gikk god for at «et mer inkluderende arbeidsliv» var et arbeidsliv med lavt sykefravær. Intervjuene i etterhånd viste at det var mot bedre vitende, om enn i beste mening, for å verne sykelønnsordningen. Men det førte til at bedrifter som stengte jobbsøkere med helseproblemer ute, paradoksalt nok kunne framstå som flinkest i klassen, fordi de hadde lavt fraværssvinn.

Strategien har heller ikke fredet sykelønnsordningen, slik mange tror. Siden 1990 er reglene endret atskillig. Den sykmeldtes personvern og oppsigelsesvern er svekket. Arbeidsmiljølovens bestemmelser på disse områdene gjelder i praksis ikke for sykmeldte arbeidstakere lenger.
I 1991, samme år som den første trepartsavtalen om sykefravær ble inngått, ble det lovfestet at den som er for syk til å utføre sin vanlige jobb, men ikke for syk for enhver jobb, etter 12 uker skal friskmeldes for å søke ny jobb (§ 8-5). Men hvor lett er det å få ny jobb når du har fått astma av den gamle? Ingen har sett på hvordan det går med dem som blir «friskmeldt til formidling». Hvor er de ett år seinere, og hvordan har de det? Nå har landsmøtet i Fagforbundet vedtatt at bestemmelsen må bort (Klassekampen 3.12.13). Oppfølgingen av dette vedtaket blir viktig for mange.

Etter forslag fra NHO fikk IA-avtalen tidlig inn et punkt om at den sykmeldte hadde plikt til informere arbeidsgiver om noe de kaller «funksjonsevne». Dette til tross for at slik informasjon kan brukes og blir brukt som oppsigelsesgrunn. I 2002 ble det tatt videre til folketrygdloven (§8-8). Sykmeldte kan tvinges til å informere en arbeidsgiver de ikke har tillit til. NAV avgjør hvor mye informasjon de må gi for å beholde sykepengene. Legeforeningen stanset heldigvis regjeringens forslag om at legene skulle ha en tilsvarende informasjonsplikt til arbeidsgiver om pasientene sine.

I 2004 ble det bestemt at legenes førstevalg skulle være gradert sykmelding (§8-6). Dette betyr ofte å skyve utgifter over på arbeidsgiver og arbeid over på andre ansatte. Det kan hos begge parter gå utover entusiasmen for å beholde ansatte med helseproblemer. For å skjerme arbeidsgiver mot økonomisk tap, åpnet NAV dessuten i 2011 (uten lovendring) for at du med 50 prosent sykmelding allikevel kan settes til full dags jobb, hvis sjefen mener du trenger hele dagen på å utføre 50 prosent av oppgavene dine. Resultatet av legens graderte sykmelding blir da at arbeidsgiver får lønnstilskudd, mens du jobber full tid. NAV har oversett at hensikten med en sykmelding normalt er å skjerme en syk arbeidstaker, ikke å subsidiere pasientens arbeidsgiver. Og Legeforeningen har oversett NAVs nytolkning.

Arbeidsgiversiden har selvfølgelig ikke hatt noen grunn til å protestere på disse endringene, men det er vanskeligere å forstå hvorfor arbeidstakernes representanter har godtatt dem. For det må de ha gjort, hvis regjeringene har holdt ord og ikke endret noe uten samtykke fra partene. Er de blitt lurt av sin egen lure strategi, til å tro at lavere fravær er viktigere enn alt annet?

Endringene er skjedd mens sykelønnsordningen skulle være fredet. Samtidig har mer enn tjue års trepartsenighet om at sykefraværet er «for høyt», påvirket folkemeningen. Vi har samme, eller til og med lavere fravær i dag enn da Stortinget vedtok sykelønnsordningen i 1977 (se figur 1). Likevel tror stadig flere at vi har et alvorlig problem som bare kan løses med dårligere sykelønn. Neste gang en arbeidsminister går løs på sykelønnsordningen, kan det hende at folkeflertallet sier ja. Hvis LO og de andre arbeidstakerorganisasjonene skal redde sykelønnsordningen, må de justerer kursen foran nye forhandlinger om IA-avtalen:


Svar fra NAV

Tjenestedirektør Bjørn Gudbjørgsrud i NAV svarte i Klassekampen 24. desember 2013:

Svarartikkel fra NAV


Ebba Wergelands tilsvar stod i avisa 31. desember:

Arbeid er helseskadelig

NAV svarer (24. desember) på artikkelen min om sykefravær og IA-avtale (19. desember). Det mest interessante ved svaret er formen: Enkle påstander om arbeid, helse og fravær, uten nyanser eller forbehold. Halve sannheter.

«Arbeid gir helse». En halv sannhet. Jeg kan svare på samme, halvsanne måte: Arbeid er helseskadelig. Arbeid kan bety sosialt fellesskap og økonomisk trygghet, som er helsebringende. Men noen har helseskadelige arbeidsforhold. Da kan en anstendig sykelønn eller uføretrygd være mye mer helsebringende enn jobben.

«Jo lenger en person er sykmeldt, jo større er sannsynligheten for at vedkommende aldri kommer tilbake i arbeidslivet». Sant, men feiltolket. Sammenhengen skyldes ikke lengden på fraværet, men først og fremst at det ligger alvorligere problemer bak lange fravær enn bak korte. Det hjelper ikke å korte ned fraværet uten å gjøre noe med årsakene til fraværsbehovet.

«Gradering er positivt». En halv sannhet. I blant er gradert sykmelding positivt for den sykmeldte, i blant for arbeidsgiver, i blant for arbeidskolleger, i blant for alle. Men det kan også være negativt for noen av partene, eller for alle.

«Lavt fravær betyr færre personer på ... varige ytelser». Det er ikke en gang en halv sannhet. Bedrifter kan oppnå svært lavt fravær ved å flytte eldre og kronisk syke ansatte over på varige ytelser.

NAV mener at lavere fravær er «en stor og gledelig nyhet» for alle som vil redusere «utenforskapet». Hvor har de det fra? Av OECD-landene har Norge høyest fravær, mens det er lavest i Hellas og Tyrkia. Tror NAV at utenforskapet er mindre der? Kanskje høyt fravær simpelthen er et sunnhetstegn?

NAV-ledelsen vet nok at de snakker halvsant. NAVs «kunnskapsstab» vet det i alle fall. Men NyeNAV er pålagt å selge budskapet om «for høyt fravær», selv om det krever halvsannheter og skader NAVs omdømme. Det holder ikke i lengden for en offentlig etat som er avhengig av folks tillit.

Ebba Wergeland, arbeidsmedisiner