Yrkesgruppen har åtte ganger så høy risiko for akutte overbelastningsskader som andre yrkesaktive kvinner, og 50 % høyere risiko for uføretrygding med muskel-skjelettdiagnose. Dommen vil neppe rekruttere flere hender til omsorgssektoren.
Saken gjaldt en hjelpepleier som gikk nattevakt. Hun skulle blant annet på egen hånd hjelpe en tung og sterkt bevegelseshemmet pasient fra stol til seng ved hjelp av et seil og en personløfter. Etter 10 måneder i jobben, fikk hun en kveld det hun kalte et "tak i ryggen" under denne arbeidsoperasjonen. Hun hadde aldri tidligere hatt ryggproblemer. Etter at hun hadde sagt fra til arbeidsleder om skaden, ble det satt to pleiere på denne jobben.
Skaden skjedde i 2000. Etter sykmelding, behandling og trening var hun i 2002 fortsatt helt arbeidsufør. I august 2002 ble skaden meldt til trygdeetaten som yrkesskade, men den ble ikke godkjent. Trygderetten begrunnet det med et spesielt punkt i hjelpepleierens forklaring: "NN viser (der) til at hun har vært utsatt for konkret feilbelastning på hver vakt i tidsrommet sommeren 1999 fram til sykmelding 22.05.2000." Dermed var det verken en plutselig eller uventet ytre hending som folketrygdlovens § 13-3 krever, eller "en tidsbegrenset påkjenning ... som ligger utenfor rammen av hva vedkommende kan eller bør kunne regne med i en normal arbeidsprestasjon i sitt yrke," som det står i trygdeetatens rundskriv om hvordan paragrafen skal fortolkes.
Hjelpepleieren reiste deretter erstatningskrav mot arbeidsgiver og hevdet at skaden var påført henne som følge av uaktsomhet ved at hun ble pålagt å utføre arbeidsoppgaven alene.
Tingretten i Asker og Bærum mente derimot at hun hadde ansvaret selv. Kommunen hadde ikke "mulighet eller forutsetning for å forstå det risikoelement som hadde oppstått, uten varsel fra den som ble berørt". Soneleder hadde riktignok insistert på at det skulle være to når hun utførte den samme arbeidsoppgaven, men det var ikke nok. Tingretten viste til at NN raskt fikk orientert kommunen da skaden var skjedd, og at kommunen da handlet effektivt. Hele arbeidsmiljølovgivingen vår bygger på arbeidsgiver må ha kompetanse til å oppdage en vanlig arbeidsmiljørisiko før skaden skjer, uavhengig av hva de ansatte sier fra om. Men Tingretten frifant kommunen fordi hjelpepleieren ikke selv hadde krevd to på jobben: "Hun har selv ikke forstått at den arbeidsoperasjon hun foretok var så risikofylt for skade på henne at det burde være to pleiere om den."
Hjelpepleieren ble idømt nesten 100.000 kroner i saksomkostninger og anket ikke.
I følge Helsetilsynet er de hjemmebaserte tjenestene så underbemannet med kvalifisert personale at det kan gå utover tjenestekvaliteten (Rapport 10/2003). De ansatte forstrekker seg for å få det til å gå rundt. Nesten halvparten mener at belastninger med tunge løft eller uheldige arbeidsstillinger i hovedsak skyldes at de må arbeide alene der det burde vært flere (Arbeidstilsynet/Opinion 2003). Tingrettens dom betyr at hver enkelt av dem må melde fra til rådmannen hvis de tror arbeidsforholdene kan gi belastningsskader. Ellers har kommunen intet ansvar. Hva sier fagforeningene?