I det nye arbeidslivet har elektronikken gjort det mye lettere aovervåke og kontrollere arbeidstakerne. Datamaskinene teller ikke bare hvor mange kyllinger som mister hodet i slakteriet, men også hvor mye tid vi bruker på hver arbeidsoperasjon fram til ferdig kylling eller hva vi ellers driver på med.
Arbeidstakernes produktivitet kan hele tida sammenliknes: Tilfredsstiller NN det vi har satt som ytelsesnorm for denne avdelingen – eller bør vi henvise ham til bedriftshelsetjenesten for "funksjonsevnevurdering" og hjelp til å finne ny arbeidsgiver?
I håndverksbedriften har sjefen fått elektroniske verktøy med en knapp som de
ansatte skal trykke på ved start og stopp
for hver enkeltjobb. Verktøyet forteller
sjefen hvor lang tid de bruker på jobbene,
på kjøring mellom jobbene og til pauser.
Bare sjefen har adgang til resultatet av
målingene.
I omsorgssektoren mater hjemmehjelperen datamaskinen med klokkeslett som viser hvor lang tid hun har brukt på dagens besøk. Rapporten som kommer ut, forteller ledelsen at det er nok tid for alle gjøremål. Men det er bare fordi hjemmehjelperen ikke registrerer den ekstra tida hun måtte bruke, utover avtalt arbeidstid. For da sier sjefen bare at hun må lære å si nei.
I banken har gruppeleder ukentlige møter med kundebehandlerne. De teller hvor mange låneavtaler hver enkelt har registrert på data, i forhold til målsetninger og gjennomsnitt. Og de sitter med biapparat og kontrollerer kundesamtalene. Kanskje det kan kuttes ned på vennlige, men overflødige ord til dem som ikke vil ta opp lån?
Under politikonflikten i sommer var politidirektøren og fagforeningslederen enige om en eneste ting: Departementets måling av politi-innsatsen etter restanser og oppklaringsprosent, var håpløs: "Det fører til at vi må ta hasjbrukerne i stedet for bakmennene, fordi det går raskere." De enorme mulighetene til å registrere og sammenlikne alt som kan telles, har påvirket ledelsesmetoder og prioriteringer. Det som kan telles, får mye mer oppmerksomhet enn det som ikke kan telles. Det som kan standardiseres (gjøres ensartet og tellbart og sammenliknbart), får mye mer oppmerksomhet enn det som ikke kan standardiseres. "Når man ikke kan telle det som er viktig, gjør man i stedet det som kan telles viktig."
Måltallene blir gjerne presentert som felles produksjonsmål, men alle mellomledere vet at deres egen framtid avhenger av hvilke resultater undersåttene registrerer, Da blir selv den beste mellomleder mindre interessert i hvordan du gjør jobben, og mer interessert i om du har fylt ut sjekklista og registrert den i dataprogrammet.
Arbeidsmiljøloven skal sikre muligheten vår til selvbestemmelse, innflytelse og faglig ansvar i arbeidssituasjonen (§4-2). Den begrenser arbeidsgivers rett til individuell kontroll (§ 9). Men elektronikkens individuelle produktivitetsmålinger brer seg som en farsott, fordi mange ledere ikke forstår konsekvensene for arbeidsmiljøet. Detaljkontrollen bærer bud om mistillit til de ansatte. Og når lederen, tross fagre ord om det motsatte, i praksis sammenfatter og vurderer hver enkelts arbeidsinnsats med ett eller noen få tall, opplever mange en nedvurdering av alt de har lagt ned i
jobben.
I verste fall blir det en trussel: Holder NN mål? Det bør ikke overraske noen om rea ksjonene fra de ansatte er sterke.