Til forsida Til artikkeloversikten Om hjørnet

Heidi mot gubbene?

av Ebba Wergeland

publisert i Klassekampen 20. juli 2007


Fornyingsministeren har parkert kravet om sekstimersdag.

Heidi Grande Røys (SV) er fornyingsminister med ansvar for å følge opp valgløftet om sekstimersdagsforsøk. På en LO-konferanse nylig, for tillitsvalgte i bedrifter med sekstimersdagsprosjekter, innledet hun på denne måten:

- Gjennom mange år har sekstimarsdagen blitt motarbeidd og latterleggjord. Det har vore vanskeleg å føre ein seriøs debatt om arbeidstid. Ein del forkjemparar for ein betre arbeidsdag kan etter kvart ha blitt nokså motlause. Det var derfor gledeleg at LO-kongressen i 2005 så tydeleg sette arbeidstid på dagsordenen, både med eit langsiktig mål om sekstimarsdag/30 timars veke og med eit ønske om å etablere forsøksordningar. (...) Sekstimarsdagen er òg eit gammalt SV-krav, og når plattforma for den raudgrøne regjeringa vart forhandla fram på Soria Moria nokre få månader seinare, vart følgjande setning teken inn: «Regjeringen vil bidra til forsøk med 6-timersdag/arbeidstidsreformer i samarbeid med partene i arbeidslivet.» For første gong sette ei regjering sekstimarsdagen på dagsordenen.

Men etter denne entusiastiske innledningen kunne hun overraske forsamlingen med at regjeringen har droppet hele sekstimersdagsforsøket. I stedet får 350 ansatte over 62 år i Statens Vegvesen, skatteetaten og Den norske kirke tilbud om 80 prosent arbeid med full lønn, og kan forkorte arbeidstida som de vil.

Som seniortiltak er dette greit nok, og allerede godt utprøvd av mange bedrifter og kommuner. Men det har ingenting med sekstimersdagen å gjøre. Jeg unner statens seniorer alt godt. Men kravet om sekstimersdag kom aldri fra dem. Det kommer fra dem som i dag må arbeide kortere dag for egen regning, eller som ville tatt kortere arbeidstid hvis de bare hadde hatt råd. Mange av dem holder ikke i arbeidslivet til 62 år en gang. De fleste er kvinner, men det gjelder også mange menn.

Sekstimersdagen kan redusere slitasjen og gjøre det lettere å kombinere ansvar hjemme med en lønnsinntekt å leve av. For småbarnsforeldre kan reformen bety en jevnere fordeling av omsorgsoppgavene. I Norge vil det først og fremst bli en likestillingsreform. Derfor har gubber av begge kjønn og alle partifarger alltid sagt nei. Sekstimersdag passer dessuten slett ikke med Stoltenbergs pensjonsreform, som vil påføre folk arbeidsplikt til de stuper, enten arbeidsmarkedet vil ha dem eller ikke.

Sekstimersdagsforsøket forsvant i virkeligheten fra departementets dagsorden allerede i februar 2006. Da skrev seniorrådgiver Jan-Egil Nyland et notat som sa at departementet burde «dreie fokus litt bort fra sekstimersdagen og over til hva det egentlig skal handle om». «Vi bør tone ned begrepet 'sekstimersdagen' og bruke det som ett av flere eksempler på tiltak». Da Dagbladets Veslemøy Lode avslørte notatet, svarte Grande Røys opprørt at sekstimersdagen slett ikke var nedprioritert (Dagbladet 3. og 6. juli 2006). Nå har departementets seniorprosjekt gitt henne et alvorlig troverdighetsproblem.

Departementet legitimerer sin politikk med utredninger, tilgjengelig på nettet, fra diverse forskere og anonyme konsulenter. Her tviles det mer og mindre vitenskapelig på om sekstimersdagen kan øke produktiviteten, redusere sykefraværet eller gi bedre turnusordninger. Det er bare ikke det saken gjelder. Kravet om sekstimersdag er ganske enkelt et krav om en arbeidsdag det går an å leve med. Også for kvinner.

Stoltenberg-regjeringen håper å kunne splitte LO etter gamle skillelinjer: Sekstimersdag eller lengre ferie, sekstimersdag eller lengre dager og langfri. Grande Røys bidrar ved å «tone ned begrepet sekstimersdagen» slik Nylands notat har rådet til. Det er på høy tid at SVs mange sekstimersdagsforkjempere forklarer henne at 30-timers uke er noe helt annet enn seks timers normalarbeidsdag, og at det akkurat nå er vanskelig å tro på forsikringene hennes om at sekstimersdagen ikke er nedprioritert.