Til forsida Til artikkeloversikten Om hjørnet

Følger Støre LOs oppgjør med Haikjeften?

av Ebba Wergeland

Trykt i Klassekampen 25. september 2021
med tittel «Haikjeft eller flyndregjesp?»


Høyre-regjeringen ville kutte i velferden for å redde velferdsstaten. Finansdepartementet har sagt det samme i flere tiår: flere eldre og mindre oljepenger krever kutt i velferdsordningene. Men LO-leder Peggy Hessen Følsvik tror ikke på dem: «Velferdsstaten, basert på skattebetaling etter evne, var allerede etablert før vi satt med en av verdens største pengesekker.» (LO-Aktuelt 4/2021) Vil Støres regjering følge Høyre eller LO?

I tretti år har Finansdepartementet malt «Haikjeften» på veggen, en figur som skal overbevise oss om at «vi» ikke har råd til Folketrygden lenger. Figuren viser at trygdeutgiftene er på vei oppover, mens oljeinntektene er på vei ned. Figurer kan forenkle virkeligheten, men også fordreie den. Det gjør Haikjeften, og det er nok dessverre hensikten.

I figuren er trygdeutgiftene og oljeinntektene tegnet i samme ramme. Dermed er det lett å tenke at det er en avhengighet mellom de to kurvene som er tegnet inn. Figuren gir inntrykk av at oljeinntektene skal balansere trygdeutgiftene. Slik er det selvfølgelig ikke. Folketrygden ble planlagt og vedtatt lenge før vi fant olje.

Det er ikke trygdeutbetalingene, men nedbyggingen av Folketrygden som truer velferdsstaten. Alderstrygd og uføretrygd var viktige på 1970-tallet med store omstillinger i næringslivet. Mange arbeidsplasser i industri og bergverk forsvant. Trygdeordningene gjorde det lettere for det datidas trygdeeksperter beskrev som «et næringsliv med et stort og stadig økende utstøtingsbehov». De utstøtte, enten de ble kalt uføre eller arbeidsløse, hadde i alle fall trygden. Kjøpekraften den ga dem, var med på å holde hjula i gang i norsk økonomi.

Vi står foran nye store omstillinger for å klare klimakravene. Næringslivet kan få «utstøtingsbehov» igjen. Men de utstøtte har ikke samme trygghet etter at trygdeytelsene til uføre og arbeidsløse over flere tiår er skåret ned for å «motivere til jobbsøking» enten det er jobber å få eller ikke.

Haikjeften dukket opp i «Velferdsmeldingen» (St.meld. nr. 35, 1994–95) fra Brundtlands Ap-regjering. Akkurat som i andre OECD-land angrep den norske regjeringen trygdene og trygdemottakerne. Den nye politikken var at stønadene burde stimulere til jobbsøking, og ikke som før gi økonomisk trygghet. Begrunnelsen kom i Velferdsmeldingen, der Finansdepartementet hadde tegnet Haikjeften for å illustrere krisefortellingen sin om at velferdsstaten ikke ville overleve oljealderen hvis det ikke ble kuttet i trygdeytelsene.

Haikjeft-graft fra Velferdsmeldingen

Figur fra Finansdepartementet: Velferdsmeldingen (St.meld. nr. 39, 1994–95)

Trygdeutgifter og oljeinntekter er bare to av mange poster i Norges totalregnskap. Det er mange andre inntekter og utgifter som bestemmer hva staten har å rutte med. Hvis figuren fra Finansdepartementet hadde forlenget den loddrette aksen i figuren, til 100 prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP), ville haikjeften bare vært et flyndregjesp. Men de valgte et utsnitt som dramatiserte bildet.

Figuren underslo dessuten at verdien av BNP var forventet å vokse kraftig i perioden det er snakk om, med tilsvarende økt forbruk. Av hensyn til klima og miljø bør vi vel bremse denne veksten, men den gir likevel rom for økte trygdeutgifter.

Haikjeften kom fram igjen da Norge delprivatiserte alderpensjonen. Industriherrenes EU-lobby lanserte i 2000 en modell for ny alderspensjon. Mindre stat, mer marked. De mente at statens ansvar for alderspensjon burde begrenses til å sikre en minstestandard. Resten av pensjonspengene burde forvaltes av private pensjonstilbydere, bank og forsikring. Siden fikk hver enkelt sørge for egen pensjon med individuell sparing i tillegg til den tjenestepensjonen som arbeidsgiver var villig til å gi. Haikjeft-graf fra NOU 2004:1 Pensjonskommisjonen

Figur fra «Modernisert folketrygd – bærekraftig pensjon for framtida», kortversjon av Pensjonskommisjonens rapport (NOU 2004:1)

Den norske pensjonsreformen fra 2011 fulgte denne modellen. Den brøt med Folketrygdens fellesskapsløsninger og målsettingen om utjevning av sosiale ulikheter. Den brøt også med hva folk flest har ment var rettferdig alderstrygd. Både Stoltenberg og Solberg hevdet at det var mest rettferdig å la størrelsen på alderstrygden følge den enkeltes livsinntekt. Derfor belønner den nye alderspensjonen et langt og skadefritt yrkesliv, mens et kort og slitsomt yrkesliv gir svært dårlig pensjon.

Rettferdig? I alle fall ganske forskjellig fra den gamle alderspensjonen. Den ga samme pensjon til alle som hadde omtrent samme inntekt fra de tjue beste årene. Har vi ikke minst like mye behov for alderspensjon hvis vi må avslutte yrkeslivet med uførepensjon, som hvis vi er heldige og kan stå tida ut?

Statsvitere er akademikere som lever av å studere politiske systemer og politiske prosesser. Blant dem var det opplest og vedtatt at noe slikt som den foreslåtte pensjonsreformen var umulig å få vedtatt i Norge. Den var jo stikk i strid med folks rettferdighetssans. Men reformen kom, og den møtte forbløffende liten motstand. Siden har statsvitere i inn- og utland forsket på hvordan dette var mulig. Et av svarene de gir er at den politiske «eliten» fikk presentert en fortelling, illustrert med Haikjeften, om en truende krise som ikke ga Norge noe annet valg.

Jens Stoltenberg, som fikk reformen på plass, har skrevet at han første gang hørte om Haikjeften da han var finansminister (1997–98). Han forklarer figuren slik: «Haikjeften tar for seg to grafer som viser to klare trender ... grafene spriker i hver sin retning, og de går dessverre i «feil» retning. Som navnet tilsier minner de kryssende grafene om en hai som åpner gapet, og gapet blir større og større. Det betyr at vi må møte utfordringene nå.» (Dagens næringsliv 30.–31. august 2003).

Haikjeften ble brukt til å forklare den politiske «eliten» at pensjonsreformen var nødvendig og uunngåelig. Noen forskere som har intervjuet nøkkelpersoner i reformprosessen, skriver: «Poenget med dette skremmende bildet er å gjøre det klart at framtidige oljeinntekter ikke kan dekke finansieringsbehovet.

Bildet er altså et forsøk på å avkrefte den vanlige oppfatningen om at pensjonsreformen er unødvendig fordi Norge er et rikt land. Intervjupersonene våre nevnte hvor viktig Haikjeft-illustrasjonen var for å vise forholdet mellom økende pensjonsutgifter og nedgangen i oljeinntekter i årene framover.» (Ervik og Lindén, 2015. Min oversettelse.)

Ikke alle lot seg lure av Haikjeften. Det var jo andre dekningsmuligheter enn oljeinntektene. Det var mulig å beholde alderspensjonen som et statlig ansvar, finansiert av skatter og avgifter. Motstanden mot reformen kom blant annet fra LO og andre yrkesorganisasjoner. Men de bestemte seg snart for at det var umulig å stanse den. De fikk heller prøve å gjøre det beste ut av den.

Var det en klok strategi? Det bidro i alle fall til at det aldri ble noen åpen, demokratisk diskusjon om den nye pensjonen, for eksempel av om folk syntes den var rettferdig. De som ville utrede alternativer hadde ikke ressurser som kunne måle seg med SSB og Finansdepartementet. Og der i gården hadde de allerede gjort seg opp en mening om hva som var best for Norge. De lette ikke etter alternativer. Representantene deres dominerte med sitt tekniske fagspråk, sine modeller og beregninger både problembeskrivelsene og reformforslagene fra Pensjonskommisjonen for «en bærekraftig pensjon for framtida» (NOU 2004:1).

Victor Norman har lang fartstid i maktas korridorer. Han er Høyremann, samfunnsøkonom som Stoltenberg, og var arbeids- og administrasjonsminister i Bondeviks regjering 2001–2004. Interessant nok var han med i utvalget som utredet lavere pensjonsalder for Willoch-regjeringen (NOU 1987: 9A – Arbeidstidsreformer). Allerede da var det klart for alle at andelen eldre ville øke og at oljen ville ta slutt. Likevel mente de at pensjonsalderen kunne senkes til 60 år uten at velferdsstaten gikk under.

Jeg vet ikke hva Norman mener om Haikjeften. Men han har beskrevet Finansdepartementets selvbilde på en måte som gjør det lettere å forstå hvorfor de lanserte figuren (Dagens næringsliv 14.10.2017). Norman skrev om Finansdepartementets rolle i forbindelse med regjeringens årlige budsjettkonferanse. Han viser til at grunntonen fra Finansdepartementet alltid er den samme: det har riktignok har gått bra hittil, men utsiktene er dystre. Han kaller det et nasjonalt rollespill, der «fagekspertisen i og utenfor departementet har tildelt seg selv rollen som forvalter av den kollektive fornuft som hele tiden må dytte nærsynte, irrasjonelle politikere i riktig retning.» 

Og han spør, som flere burde gjøre: «Vet vi som samfunnsøkonomer i hvilken retning politikerne bør dyttes? Svaret er nei.»  På bakgrunn av Normans beskrivelse, virker det sannsynlig at Finansdepartementet lanserte Haikjeften for å «dytte nærsynte irrasjonelle politikere i riktig retning» selv om de som fagdepartement måtte vite at figuren ga et skeivt bilde av realitetene.

Nedbyggingen av Folketrygden er blitt rettferdiggjort av Haikjeften fra Finansdepartementet. Høyre har hatt politiske grunner til å støtte nedbyggingen. Andre deler av den politiske «eliten» har latt seg overbevise av Haikjeftens skremmebilde, fra Velferdsmeldingen i 1995 til Pensjonskommisjonens utredning om pensjonsreformen i 2004. Hvis den nye regjeringen følger LO og tar et oppgjør med Haikjeften, kan det endelig bli en ny retning for sosialpolitikken etter tretti år med trygdekutt og delprivatisering av alderspensjonen.