Foran LO-kongressen og stortingsvalget har LO spurt medlemmene hva de mener er viktigst. Nesten 100.000 har svart. Av ti saker på topp, handlet fem om sosialpolitikk: «Full lønn under sykdom», «Pensjon på minst 2/3 av sluttlønn», «Fri tannbehandling for flere», «Økt bemanning innen helse og omsorg» og «Forsvar AFP-ordningen».
Interessen for sosialpolitikk blant LO-medlemmene stemmer dårlig med inntrykket fra den offentlige debatten. Der har slik politikk lenge vært merkelig fraværende. De store sosialpolitiske kursendringene siden 1990-tallet har ført til mye aktivitet og aksjoner i fagbevegelsen, men dette har sjelden nådd avisforsidene. Politikerne har inngått «forlik» på bakrommet på trygg avstand fra valgkampene og velgerne.
I dag skriver VG og Dagbladet angstskapende forsider om pensjon, men det var ikke lett å få spalteplass da fagforeningene mobiliserte for å forsvare de gamle ordningene.
Det begynte med angrepene på sykelønnsordningen på slutten av 1980-tallet. Høyre og Arbeiderpartiet ville kutte. Det ble ikke offentlig debatt om sykelønn, bare ekspertutredninger om sykefraværet som plutselig var «for høyt». Fra tidlig 90-tall gikk Arbeiderpartiet i spissen for den nye «arbeidslinja» i sosialpolitikken. Den var en politisk helomvending. Det var ikke lenger så viktig å gi trygdemottakerne et fullverdig liv. Stønadene skulle tvert imot være dårligere enn selv den aller dårligst betalte jobben. Som i England under Thatcher eller de engelske fattiglovene fra 1834. Arbeidslinja ble basis for Nav-reformen. Ingen offentlig debatt. Alle var for arbeidslinja. Nesten, i alle fall.
Den norske folketrygden var forholdsvis gunstig for enslige foreldre (90 prosent er kvinner) fra starten i 1967, det bestemte Arbeiderpartiet og KrF i fellesskap. Formålet var å skolere dem for en jobb, og det kunne de bruke inntil ti år på. I 1995 ble det innskrenket til tre år med litt mindre «overgangsstønad». Begrunnelsen var arbeidslinja.
Fra 2011 fikk vi ny alderspensjon. Det betydde en dramatisk reduksjon i de vanlige pensjonene. I privat sektor ble LOs viktige ordning med avtalefestet førtidspensjon (AFP) fjernet. Fagforeningene i offentlig sektor klarte å forsvare sin AFP, men fikk ellers resten av pakka. På LO-kongressen i 2005 fikk LO løfte om at AFP skulle videreføres. Det løftet ble ikke holdt. Pensjonsreformens talsmenn brukte «kreativ uklarhet», skriver forskerne. Slik fikk de på uhederlig vis reformen igjennom. Overgangsordningene skjermer mange av dagens pensjonister. Foreløpig har lavtlønte kvinner fått merke kuttene mest. Fra og med 1963-kullet gjelder reformen for fullt. Da blir tapene dramatiske.
Den eneste sosialpolitiske debatten som har gått runde etter runde i offentligheten, har vært om kontantstøtta. Her har både høyre- og venstresida gått for arbeidslinja. Ta bort pengene, så kommer folk seg i arbeid.
Alle de sosialpolitiske reformene siden 1990-tallet følger arbeidslinja. Regjeringene har, enten de var røde eller blå, sagt at trygdene må stimulere folk til å søke arbeid, ikke til å velge seg bort fra arbeidsplikten.
Logikken er at bare folk får det ille nok, så blir de nok arbeidsføre igjen. Derfor må Nav-funksjonærene være strenge med dem som søker trygd. De skal undersøke om alle muligheter for betalt arbeid er forsøkt. Derimot er det blitt langt vanskeligere å få hjelp til å komme i jobb. Det som før het «attføring», er vesentlig redusert. Arbeidslinja betyr i virkeligheten at folk må skaffe seg jobb selv. Greier de ikke det, er det likevel ikke opplagt at de har rett til trygd. I mange år har antallet personer med uførepensjon ligget konstant på 300.000, men 160.000 står på «arbeidsavklaringspenger». De lever et usikkert liv. Arbeidslinja sier: Ta fra dem pengene, så finner de nok arbeid.
Formålet med folketrygden har vært å erstatte noe av inntektstapet ved sykdom og ulykker. For alle dem som bare har arbeidskraften sin å selge, er dette en enormt viktig sikring for å kunne opprettholde den økonomiske standarden i hvert fall i en periode. Alderspensjonen og uførepensjonen beskytter de fleste nordmenn mot å bli fattige ved varig uførhet. Folketrygden sikrer også nesten alle som bor i landet en viss standard på medisinsk behandling
LO har klart å forsvare sykelønna, selv om Arbeiderpartiet ønsket kutt. LO klarte også å få Arbeiderpartiet til å gjøre om de blå endringene i arbeidsmiljøloven fra 2005.
Eksemplene viser hvor viktig LOs stemme fortsatt er. Nå truer den sosialpolitiske arbeidslinja hele folketrygden. Trygdene skulle gi økonomisk sikkerhet, men arbeidslinja sier at trygdene må være dårligere enn den dårligste lønna på markedet. LO behøver ikke å spørre økonomer om «vi» har råd til folketrygden. LOs medlemmer har ikke råd til å miste den. Det betyr at LO må sette punktum for arbeidslinja i sosialpolitikken, punktum for kutt i stønader og stønadstid «for å få folk i arbeid».