De advarte mot negative virkninger for arbeidernes sikkerhet, helse og velferd, og for den eldre delen av arbeiderbefolkningen. De så at ansatte ble overbelastet over lange perioder uten tilstrekkelig tid til hvile og restitusjon, og etterlyste bedre regulering av fleksibiliteten. EUs store spørreundersøkelse om arbeidsforhold i 15 EU-land fra 2000, viste at standard arbeidstid, med 7-9 timers dagtidsarbeid mandag til fredag, snarere var unntaket enn regelen. Bare en av fire i den yrkesaktive befolkningen hadde en slik arbeidsuke. De andre hadde lange dager eller uker, eller skiftarbeid, nattarbeid og helgearbeid. Forskerne viste at de som hadde standard arbeidstider mye sjeldnere var plaget av stress enn de som hadde andre arbeidstidsordninger. De laget seg to begreper for å beskrive arbeidstidsordningene.
De definerte variasjon som "å ikke ha samme antall timer hver dag og/eller ikke samme antall dager hver uke, og/eller ikke faste tider for arbeidsdagens begynnelse og slutt", mens fleksibilitet var "å ha en viss kontroll over arbeidstimene, kunne bestemme når man tar pauser, og/eller kunne bestemme når man ville ta ferie eller fridager". Variasjon og fleksibilitet hadde motsatte effekter på arbeidernes helse. Variasjon virket negativt, mens fleksibilitet virket positivt. Deltakerne i EUs spørreundersøkelse ble spurt om de trodde de kunne ha samme jobb ved 60-års alder. De som hadde tungt fysisk arbeid, eller manglet innflytelse på arbeidstida (manglende fleksibilitet), trodde langt sjeldnere enn andre at de kunne bli stående i jobben.
I 2005 gjennomførte EU en ny spørreundersøkelse som omfattet 27 EU-land og 4 land utenfor EU, deriblant Norge. Det ble ikke gjennomført en tilsvarende analyse av disse dataene, men andelen som hadde annet enn standard arbeidstid var i hvert fall ikke økt, det var faktisk en viss nedgang siden 1995. Bransjene som hadde mest av ikke-standard arbeidstider, var hotell og restaurant, landbruk, og transport og kommunikasjon. Varehandelen skilte seg ut med mye mer lørdagsarbeid enn andre bransjer. Andelen av arbeidere som hadde det forskerne kalte "variasjon" i arbeidstider, var økt litt siden 1995, fra 35 til 39 %. Men effekten av variasjon kan som vi så balanseres av det forskerne kalte "fleksibilitet", nemlig innflytelse på arbeidstida. Arbeidernes innflytelse over arbeidstida var svært forskjellig fra land til land i 2005. I de nordiske landene (inkludert Norge) og Nederland, var det bare 40-50 % som helt manglet innflytelse på arbeidstida, mens dette gjaldt 75-85 % i de nye EU-landene.
I 2004 var forskerne bekymret fordi EUs arbeidstidsdirektiv (93/104/EC) tøyde arbeidsdagens grenser, uten at reglene og grensene i direktivet (og dermed i EU/EØS-landenes lover) bygget på kunnskap om virkningene for helse, sikkerhet og velferd. Det store eksperimentet som de advarte mot, pågår fortsatt. Men ved å redusere omfanget av ikke-standard arbeidstider ("variasjon") og øke arbeidstakernes innflytelse på arbeidstidsordningene ("fleksibilitet"), kan vi begrense skadevirkningene.