For en stund siden hørte jeg en regjeringsøkonom holde foredrag om den nye alderspensjonen sammenliknet med dagens ordning. Alt i alt ville det kanskje bli litt dårligere for mange kvinner, mente han, men ellers pekte spådommene hans i samme optimistiske retning som løftene fra Bjarne Håkon Hanssen. Nesten alle ville få mer enn med dagens ordning.
Økonomen var ferdig med foredraget og holdt på å samle sammen papirene, da jeg hørte ham si - ettertenksomt og halvt til seg selv: «Men det avhenger jo av at forutsetningene holder, at arbeidslivet virkelig blir slik at alle kan jobbe for fullt til de blir 67 år.»
For meg var det den viktigste replikken i hele foredraget. Det var en påminning om noe vi altfor lett glemmer. Økonomenes spådommer bygger alltid på bestemte forutsetninger, men det er sjelden tid til å gå nærmere inn på dem. Slik er det også når regjeringsøkonomene spår om virkningene av pensjonsreformen.
I stortingsmeldingen om alderspensjonen (nr. 5, 2006-2007) blir dagens alderspensjon sammenliknet med regjeringens forslag til ny pensjon i en serie figurer (s. 88). De er gjengitt og kommentert i De Factos nye hefte, Alt For lite Pensjon (www.de-facto.no, s. 19). Framtidas pensjon ligger i disse figurene nesten hele veien over dagens folketrygd for samme inntektsnivå. Men forutsetningen for beregningene er at framtidas arbeider klarer å holde dette inntektsnivået over 40 år, mens dagens arbeider bare behøver å holde det de 20 beste årene. Greier framtidas pensjonist det, kommer hun bedre ut enn dagens pensjonist.
I dag bestemmes pensjonsnivået av de 20 beste årene (besteårsregelen). Etter pensjonsreformen skal alle år telle, og dårlige år trekker ned. Den vanligste «karrieren» vil også i framtida bestå av noen gode år midtveis og noen dårligere år tidlig og seint i løpet. Å prestere like stor innsats og like lange dager i 40 år som i de 20 beste arbeidsårene, blir ikke lettere da enn det er nå. Forutsetningen om at framtidas arbeider får 40 år på det samme inntektsnivået som dagens arbeider har i sine 20 beste år, vil sjelden holde. Framtidas pensjonist vil vanligvis komme dårligere ut enn figurene i stortingsmeldingen viser, og ofte dårligere enn i dag.
Beregningene som sier at nesten alle skal få mer, bygger altså på urealistiske forutsetninger. Hensikten med reformen er da heller ikke at alle skal få mer, men at alle skal stå lenger i arbeid, eller «øke arbeidstilbudet» som det kalles. «Eldre arbeidstakere og øvrige deltidsarbeidende [uten rett til omsorgsopptjening] er eksempler på grupper som kan endre arbeidstilbudet mer som følge av en ny opptjeningsmodell», står det i stortingsmeldingen (s. 86). Klasseinteressene bak en slik reform er åpenbare. En økt tilgang på arbeidskraft kan dempe lønnsutviklingen og svekke fagbevegelsens posisjon.
Optimistiske Hanssen lover mer enn han kan holde. Hvis pensjonsreformen blir gjennomført, er det de arge fagforeningene som får rett når de spår større klasseforskjeller og flere fattige pensjonister. Men har ikke Stortinget allerede bestemt seg for denne reformen? «Jo, men det har vi også! De må presses til å høre på fagbevegelsen,» sier de som aksjonerer for AFP den 9.mai. Ikke alle er klare for streik og demonstrasjoner, men en diskusjon om pensjonsreformen i matpausen er en god start. Pensjonskampen er i gang.