Til forsida Til artikkeloversikten Om hjørnet

Hvorfor tok Erna bostøtten fra uføre?

av Bjørgulf Claussen, Jorun Gulbrandsen og Ebba Wergeland

Publisert i Klassekampen 8. januar 2019
med overskriften «Hvorfor svekke bostøtten?»


Den statlige bostøtteordninga er blitt dårligere. Færre fikk bostøtte i 2017 enn i 2013, og de hadde lavere gjennomsnittsinntekt. Det har gått hardest utover uføre, og det er ikke et arbeidsuhell. Det er villet politikk.

Karin Andersen (SV) har gang på gang pekt på at bostøtteordninga blir trappet ned, og at det særlig har gått utover uføre: «For det første har bostøtten vært systematisk underregulert i forhold til prisstigningen. For det andre lovte alle partiene på Stortinget da uføretrygden ble lagt om at ingen uføretrygdede skulle miste bostøtten, men tallene viser at det har de gjort.» (Dagbladet 18. mai 2017.) 

Retten til statlig bostøtte er avhengig av inntekt før skatt. Fra 2015 ble uføretrygden endret og skattlagt som vanlig lønnsinntekt. For at uføre skulle beholde omtrent det samme som før, ble trygdebeløpene økt. Men inntektsgrensene for retten til bostøtte ble ikke justert tilsvarende. Plutselig hadde mange uføre «for høy» inntekt, selv om de ikke hadde mer penger enn før uførereformen.

Ei overgangsordning sørger for at de som hadde statlig bostøtte før reformen, fortsatt får den. Men uføre som søker nå, og ikke hadde bostøtte før reformen i 2015, har ingen slik ordning og får avslag på søknaden om bostøtte. Dette er altså ingen uforutsett virkning av uførereformen, men en bevisst forverring av uføres økonomi fra regjeringas side.

Husbankens årsrapport for 2017 sier at uføre som ikke faller under overgangsordninga, i de fleste tilfeller har for høy inntekt til å få bostøtte. Som eksempel bruker de enslige, unge uføre på minstetrygd: I 2017 var den minste årlige ytelse for dem i overkant av 22 700 kroner i måneden, mens den øvre inntektsgrensa for å få bostøtte var mellom 20 000 og 22 000 kroner i måneden. Selv minstetrygden er altså «for høy» for bostøtte.

Erlend Wiborg i regjeringspartiet Frp, er leder for Arbeids- og sosialkomiteen på Stortinget. Han vil ikke gi flere uføre statlig bostøtte: «Jeg mener vi i større grad må se på hva som skal til for at flere kan klare seg uten hjelp fra det offentlige. Det beste middelet mot fattigdom er å sørge for at flere folk kommer i jobb.» (Dagbladet 21. november 2017.) Wiborg er trofast mot arbeidslinja som har herjet i norsk sosialpolitikk noen tiår nå. Den er like kynisk som den er urealistisk: «Ta pengene fra folk, så kommer de seg nok i arbeid.» Det er vel og bra om det blir lettere å ha lønnsarbeid ved siden av uføretrygden. Men hva med det flertallet som ikke kan ta jobb, eller ikke er «produktive» nok for dagens arbeidsmarked? De blir ikke mindre fattige av å miste bostøtten.

Staten skyver ansvaret og utgiftene over på kommunene. Uføre med lav inntekt er henvist til kommunale støtteordninger og sosialhjelp. Det betyr skjønnsbaserte, midlertidige stønader og mer individkontroll.

Kommunepolitikere merker endringene. Da det i august 2018 var snakk om å innføre markedsleie (ofte kalt «gjengs leie») for tilrettelagte boliger som hadde hatt lav leie, sa bydelsutvalget i bydel Nordre Aker (Oslo): «Bydelen deler bekymringen over at husleien økes kraftig samtidig som færre får bostøtte grunnet uførereformen fra 2015 som har gitt uføretrygdede høyere bruttolønn og mer skatt. … det er et stort problem at bostøtten … ikke fungerer i tråd med intensjonen, og i verste fall ikke gir beboerne i tilrettelagte boliger muligheten til å delta i samfunnet med aktivt og meningsfullt liv.» Bydelen innførte likevel markedsleie i de tilrettelagte boligene. På bekostning av muligheten for «aktivt og meningsfullt liv». De mente det måtte være likebehandling for alle kommunale boliger. Men likebehandling er faktisk dårlig sosialpolitikk når behovene helt klart er forskjellige.

En viktig grunn til at kommuner har innført markedsleie, er at den statlige bostøtteordninga delvis har dekket leien og sikret kommunens inntekter. Men det hjelper ikke leietakere som ikke får bostøtte, slik uføre nå opplever. Husleien for kommunale boliger må komme ned på et nivå leietakerne kan leve med, i stedet for at kommunen gjør dem til sosialklienter ved å kreve markedsleie.

Medlemmer av Fellesorganisasjonen (FO) i Bergen har spurt sosialsjefene i Hordaland-kommunene om bostøtte og kommunal leie. Alle de 13 kommunene som svarte, hadde markedsleie eller litt under på sine boliger. En hadde kommunal bostøtte. Samtidig sa om lag halvparten at flere uførepensjonister hadde mistet den statlige bostøtten etter uførereformen i 2015. De hadde fått en vanskeligere økonomisk situasjon, samtidig som de hadde for høy inntekt til å få supplerende sosialhjelp.

Profesjonsutvalget i FO Hordaland har tatt et bra initiativ som flere kan følge. De har skrevet til Hordalandspolitikerne lokalt og på Stortinget, og forklart hva dagens politikk betyr for økonomien til uføre: «Når en enslig person med minstetrygd får avslag på bostøtte ser regnestykket pr mnd. slik ut: Nettoinntekt kr. 15 775 (skatt 4248,-), husleie kr. 8530,- (gjennomsnitt Bergen 2017 fra SSB), strøm kr. 1500,-.  Rest til livsopphold kr. 5745,- ligger under sosialhjelpssats i Bergen som er kr. 6050,- pr mnd.»

Hordalands-benken og stortingsflertallet kan gi uføre tilbake retten til bostøtte som før uførereformen. Og de kan sørge for at den statlige bostøtten blir en rettighet for alle med lav inntekt, enten fattigdommen skyldes uførhet eller andre forhold.