Til forsida Til artikkeloversikten Om hjørnet

Det dødelige støvet

av Ebba Wergeland og Gunnar Mowé

Kronikk i Klassekampen 6. oktober 2016


Fortsatt får 200 menn i Norge asbestkreft årlig. Likevel er kunnskapen om asbest i ferd med å gå i glemmeboka.

Asbestløpeseddel Asbestløpeseddel

«Bygningsarbeidere, reis kravet om forbud ...» En løpeseddel om asbest fra ansatte ved firmaet Ragnar Evensen høsten 1976. Klikk for større utgave.

Fra 1920 og fram til bruks- og importforbudet kom i 1986, var asbest et mirakelmateriale for isolasjon og brannsikring, med en import-topp rundt 1975. I dag ligger hundretusenvis av tonn asbest igjen i den norske bygningsmassen. Den er ufarlig så lenge den ligger stille – problemene oppstår når støv frigjøres under riving, ombygging, bearbeiding, reparasjon og avfallshåndtering – eller fordi materialet smuldrer opp.

Asbestsykdommene melder seg først 20–50 år etter kontakten, derfor får fortsatt minst 200 menn i Norge asbestkreft årlig, i lungesekk eller lunge. Og slik vil det fortsette, bare med litt lavere tall, hvis kunnskapen om asbest går i glemmeboka. Akkurat som på 70-tallet vil problemene bare bli løst  hvis fagforbundene som er berørt legger press på myndighetene

Da asbestforbudet kom, fikk kommuner, statsetater og andre bygningseiere beskjed om kartlegge hvor det asbestholdige materialet i byggene lå og om den kunne avgi støv, og de måtte gjenta kartleggingen med jevne mellomrom. Hvis den måtte fjernes, ville det støve. Derfor måtte det bare gjøres unntaksvis og under streng kontroll. I dag er alt dette glemt. Bygningseierne har ikke oversikt. Unge bygningsarbeidere vet knapt hva asbest er, langt mindre hvor de kan støte på den. Midlertidig ansatte utlendinger, som det er blitt mange av, er ikke bedre stilt. Ingen tar hensyn til at asbestarbeid bare bør gjøres av fast ansatte som kan følges opp og som tør si fra. Unge arbeidere bør heller ikke ha slikt arbeid. Støvet blir liggende lenger i lungene, og det kan øke sykdomsrisikoen.

«Er du i tvil om det finnes asbest i bygget, be om at det blir tatt prøver», sier Arbeidstilsynet. «Ingen kan uten analyser si om det er asbest i støvet.» Men hvem vet nok til å få mistanke? Hvem tør be om at det blir tatt prøver? Og hvis byggherre eller arbeidsgiver bestiller kartlegging, hvem garanterer at rapportene og analysene er til å stole på?

Vi er ikke alene om problemene. I 2010 undertegnet Norge «Parma-erklæringen» fra Verdens helseorganisasjon (WHO) og Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) om nasjonale planer for forebygging av asbestsykdommer fra «asbestos in place», asbest i bygninger og miljø. WHO/ILO spør blant annet om vi har en policy for regelmessig kartlegging av asbestholdig materiale som fortsatt er i bruk. Og de spør om lovene sikrer at asbestutsatte arbeidere blir registrert og overvåket livet ut. I begge tilfeller er svaret nei for Norges vedkommende.

De spør om det blir stimulert til trygg asbestsanering. Norge har regler om sikker fjerning, men det er liten risiko ved, og mye å tjene på, å bryte dem. Helsedepartementet har ansvaret for den nasjonale planen, og Arbeidsdepartementet har ansvar for arbeidervernet gjennom Arbeidstilsynet. Men historien viser at de som har egeninteresse av asbestfritt arbeidsmiljø er de eneste som kan få noe til å skje. Det var fagforeningene som drev fram asbestforbudet.

Allerede 5. mai 1955 hadde Arbeiderbladet en artikkel med overskriften «Asbestose – en farlig yrkessykdom for isolatører», skrevet av Kristian Blystad, forretningsfører i Isolatørenes fagforening. Her gjorde Blystad for første gang offentligheten oppmerksom på asbestrisikoen. Han skrev at det var påvist asbestose hos danske isolatører, og siterte den svenske journalisten Arne Tallberg fra Gøteborgsavisa Morgontidningen 16. april samme år: «Asbest dammar ‘nålar’ – äter sönder lungorna». Ifølge historikeren Harald Berntsen ønsket Arbeidstilsynet å dementere opplysningene i Blystads artikkel.

Fra 1952 hadde de norske isolatørene samarbeidet med tilsvarende danske og svenske fagforeninger. Særlig danskene visste mye om asbest. Alt på 1930-tallet hadde de henvendt seg til det danske arbeidstilsynet fordi mange fikk lungeproblemer og flere døde en smertefull død i ung alder. De trodde glassull og steinull var årsaken. Arbeidstilsynet avviste det, men ga dem heller ingen annen forklaring, til tross for at de må ha vært kjent med asbestrisikoen.

Isolatørene var bygningsarbeidere, men Bygningsindustriarbeiderforbundet engasjerte seg ikke for alvor før på 1970-tallet. Historiker Hallvor Tjelmeland skriver at det fra slutten av 1960-tallet var et tydelig skifte i fagbevegelsens forhold til arbeidsmiljøet – fra da var arbeidsmiljøet det sentrale kampområdet for fagbevegelsen. Han mener dette skyldtes økende arbeidsmiljøproblemer, mer helsefarlige kjemiske stoffer og økt miljøinteresse generelt. Mange av de ville streikene, som i Kiruna og Sauda, handlet om arbeidsforhold, ikke lønnskamp i snever forstand

I mai 1973 startet Klassekampen en spalte om arbeidsmiljø og -rett. Den første saken gjaldt asbest: «Bygningsarbeidere risikerer kreft – forby asbest!» I oktober samme år trykte avisa et brev fra «Vestlandsarbeidere» som viste at asbestrisikoen også var kjent i verftsindustrien. Innsenderne skrev at snekkerne nektet å skjære asbestplater uten avsug. Slike lokale aksjoner på arbeidsplassene ble etter hvert til landsmøtevedtak med krav om forbud. I 1975 skrev både Verkstedklubben ved Kaldnes mekaniske verksted og ledelsen i Jern- og Metallarbeiderforbundet til Arbeidstilsynet og krevde forbud. Det samme gjorde Bygningsarbeiderforbundet, etter at  landsmøtet i 1974 enstemmig hadde vedtatt å kreve forbud. Men i et brev til Arbeidstilsynet åpnet forbundsledelsen for unntak for bygningsplater av asbestsement (eternitt).

Arbeiderne ved Eternit-fabrikken var organisert i Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund. Det meste av asbestimporten gikk til denne fabrikken, og et forbud ville ta jobbene fra Eternit-arbeiderne. I praksis ga samfunnet dem valget mellom helsefarlig arbeid og arbeidsløshet. Det gjorde nok at de lettere falt for bedriftens bagatellisering av risikoen, og overhørte advarslene.

To år tidligere, i november 1973, hadde Arbeidstilsynet sagt til Aftenposten at et totalforbud mot asbest var uaktuelt i Norge. Nå satte de ned et «Utvalg til å utrede spørsmålet om et forbud mot asbest». I innstillingen som kom høsten 1976, foreslo ikke utvalget forbud, men en revisjon av vernereglene. Det skulle brukes erstatningsstoffer for asbest «når det er teknisk mulig». Asbestholdige produkter skulle være prefabrikkert og ferdig bearbeidet «så langt råd er». Dette grep lokale tillitsvalgte fatt i. Mye ble «teknisk mulig» når de truet med å stanse arbeidet.

I 1976 offentliggjorde isolatørenes fagblad «asbestoseundersøkelsen» som Gunnar Mowé hadde gjennomført for dem. Av en gruppe på 40 hadde 16 asbestose, men bare to hadde fått sykdommen godkjent som yrkessykdom. Fagbladet var et uvanlig, men godt sted å publisere medisinske undersøkelser. Undersøkelsen konkretiserte asbestrisikoen for isolatørene og viste at yrkesskadetrygden ikke fungerte. Gjennom isolatørene nådde kunnskapen også andre bygningsarbeidere.

Osloseksjonen av Bygningsindustriarbeiderne var en av mange lokale foreninger som bidro til at det ble asbestforbud likevel. Aktiviteten deres ga gjenlyd til topps. 29. april 1977 møttes Arbeidstilsynet og partene i byggebransjen for å drøfte håndhevingen av den nye, reviderte «verneregel 5». Under punktet «Problemene med Eternit» står det i referatet:
«Problemene med Eternit har blitt særlig aktuelle etter vedtaket i Osloseksjonen av Bygningsindustriarbeiderforbundet. Højdahl la fram Arbeidstilsynets syn på den situasjon som er oppstått. Eternit er blant de asbestholdige materialene det må finnes erstatningsstoffer for … Arbeidstilsynet vil sette tidsfrister for når produksjon (salg) og bruk av asbestholdige eternitprodukter skal opphøre …»

Hallvor Tjelmeland skriver om vedtaket som gjorde Eternit-problemene «særlig aktuelle» for direktør Højdahl i Arbeidstilsynet: «I midten av april kom også Seksjonen ut med et sterkt vedtak til fordel for totalforbud … Fra nå av skulle arbeiderne nekte å bruke asbestholdige materialer på nye byggeplasser, og på igangværende arbeid måtte bestemmelsene i den nye verneregel 5 følges fullt ut. Dette vedtaket ble seinere i samme måned støttet av årsmøtet i Tømrernes og Snekkernes fagforening.»

Bak vedtaket 17. april lå lokal mobilisering og heftige diskusjoner om verdien av direkte aksjoner. En løpeseddel med oppfordring om å boikotte asbestholdige byggematerialer vitner om det. Den er underskrevet av fem tillitsvalgte hos Ragnar Evensen A/S på en byggeplass på Furuset. Den er trolig fra høsten før, for den viser til en asbestsak i Aftenposten i august 1976. Et brev fra Yrkeshygienisk institutt til Ragnar Evensen A/S 21. mai samme år kan ha hatt betydning for saken. De hadde analysert prøver fra byggeplassen på Furuset under skjæring av eternitt. Resultatene lå langt over grenseverdien, som for øvrig heller ikke beskyttet mot kreft, skrev instituttet. Kopi gikk til verneombudet på Furuset, Tor Kaare, som var blant underskriverne på løpeseddelen. Der gjentas opplysningen om at grenseverdien ikke beskytter mot kreft.

Bygningsarbeiderne fortsatte å kreve forbud. I ventetida besøkte tillitsvalgte i Oslo-seksjonen byggeplassene i Oslo og omegn og stanset arbeid med asbestholdige materialer. I september 1978 forteller protokollen at den nyansatte organisasjonsarbeideren Ellef Andresen var invitert til Ski for å hjelpe nyvalgte tillitsmenn. De kom til en arbeidsplass der ingen var organisert, og der snekkerne stod og skar eternittplater levert fra fabrikk i 1978 med angivelse om at de inneholdt fra tre til ni prosent asbest. Andresen fortalte da om Oslo seksjons behandling av asbestsaken. Resultatet var at snekkerne på Ski nektet å skjære platene.

Den aktive motstanden bidro til at mye av asbestbruken stanset før forbudet kom. Mange liv ble spart. Ingenting tyder på at Arbeidstilsynet eller helsemyndighetene ville tatt noe selvstendig initiativ til forbud hvis ikke sentrale fagforbund hadde stilt krav.

Fagforeningenes innsats er like avgjørende for å få kontroll med asbestrisikoen i dag.

Krav til myndighetene er viktig, men ikke nok. Ellef Andresen besøkte arbeidsplassene enten arbeiderne var organisert eller ikke.

I dag gjør de regionale verneombudene en god jobb, men de klarer det ikke alene. Det kan være nok å stille et enkelt spørsmål: Kan byggherren eller arbeidsgiveren dokumentere, slik loven forutsetter, at arbeiderne ikke kan bli utsatt for asbest?

Hvis svaret er nei, må arbeidet stanses.


Kilder