(følger opp innlegg fra Jan Tore Sanner, Høyre)
Der ga du meg stikkordet. Denne arbeidslinja som dere to [statsråd Marte Mjøs Persen og Sanner] er veldig enig om, og som nesten alle stortingspartiene er opptatt av – hva er det egentlig?
En gang handlet folketrygden om å yte etter evne, få etter behov, men så fant politikerne etter hvert ut at vi har ikke råd til den samme folketrygden som før, så i stedet ble altså pensjonen eller alderspensjonen i folketrygden til en slags konto som kun fylles opp hvis vi greier å stå i jobb lenge. De som ikke greier å stå i jobb lenge, de må klare seg – som vi har sett – med en pensjon under fattigdomsgrensa. Det er realiteten.
Da vi fikk mindre i alderspensjon fra folketrygden, ja, da måtte politikerne også gjøre uføretrygden og de andre ytelsene like dårlig – for at det ikke skulle lønne seg å hoppe fra ytelse til ytelse, for at det ikke skulle lønne seg å ikke jobbe.
Ebba Wergeland, du er arbeidsmedisiner, og du er med oss fra NRKs studio i Kristiansand, og du mener norske politikere siden 1990-tallet her har gjort en stor feil. Hva er det?
Ebba Wergeland (tidskode 27:32):
Feilen er at de – i likhet med kollegene i Europa – fikk det for seg at trygden måtte kunne brukes på en annen måte, som produksjonsfaktor som det ble sagt i papirene, til å mobilisere arbeidskraft til markedet. Og behov kom i bakgrunnen, mens atferdsstyring ved hjelp av penger kom i forgrunnen.
Og de fikk da også for seg at folk manglet motivasjon for å arbeide, at trygdene var for gode, og at for å få folk til å velge arbeid – som det så vakkert heter – så måtte trygdene bli dårligere. Og vi fikk slagord som at det skal lønne seg å jobbe. Når politikere sier det i offentligheten, så tror jo alle som ikke selv har vært borti dette, at det ikke er sånn nå, at de trygdede på en måte lever i sus og dus, og at det ikke lønner seg annet enn å gå på trygd. Så bare selve slagordet om at det skal lønne seg å jobbe – som altså brukes på fransk, på tysk, på engelsk – det er med på å skape fordommer om at det er så utrolig lønnsomt å gå på trygd.
I tillegg et annet slagord: vi skal gjøre arbeid til førstevalg. Da må jo alle som ikke er involvert i dette selv, tro at de som søker trygd, de har jo ikke arbeid som førstevalg – de vil jo velge trygd. Som om det var et valg man gjorde.
Sånn at det er et nytt menneskesyn som kommer inn i sosialpolitikken fra 1990-tallet, og som går ut på at mennesker ikke ønsker å jobbe, men ønsker å gå på trygd, og potensielt – når de kommer på Nav-kontoret – er misbrukere.
Altså, folketrygden ble jo til i en tid da man anså det som normalt at folk flest prøvde å forsørge seg etter beste evne. Og når de fikk problemer på grunn av at de ikke var etterspurt på arbeidsmarkedet eller at de var syke, ja, så måtte de ha en inntektssikring. Og det skulle folketrygden gi dem.
Men så ble det altså sånn at i stedet for økonomisk trygghet, som det står i folketrygdens formålsparagraf at trygdens oppgave er å gi –økonomisk trygghet, så har man nå funnet ut at økonomisk utrygghet er måten man skal få folk i arbeid på. Så det menneskesynet gjennomsyrer og har gjennomsyret sosialpolitikken siden 90-tallet.
Derfor hjelper det ikke om Navs førstelinjetjeneste er så hyggelige som de bare kan, for det ligger et underliggende budskap i alle Navs ordninger og de endringene som er kommet i folketrygdloven siden 1990, hvor den mer og mer skulle tilpasses denne nye arbeidslinja – eller mistillitslinja som den også kalles. De møtes med mistillit, og de føler det, og skammen er vendt tilbake i hjelpesystemet.