I historieprofessor Edvard Bulls bok om norsk arbeidervern (note 1), har Betzy Kjelsberg fått et eget kapittel. Den plassen fortjener hun. Da Arbeidstilsynet feiret 100 år i 1993, gikk de ansatte ved Oslo-kontoret i samlet flokk til minnesmerket på Sagene. Der ble det lagt ned krans og holdt taler for Betzy, pioneren og forbildet.
Betzy Kjelsberg tilhørte en generasjon kvinner fra middelklassen som kom til å prege samfunnsutviklingen i Norge sterkt. Historikeren Elisabeth Lønnå beskriver dem slik (note 2):
– De unge kvinnene fra 80-tallet var ikke bare med på å kjempe stemmeretten gjennom i 1913, de var aktive også etter dette – noen av dem langt inn i mellomkrigstiden. På mange måter var de like dominerende som 70-årenes generasjon har vært i vår tid.
Betzy Børresen var ennå ikke 17 år da hun meldte seg på Norges første artiumskurs for kvinner. Hun og de andre fem gymnasiastene ble landets første organiserte kvinnesakskvinner. I 1882 stiftet de foreningen «Skuld» og ga Norges første kvinnelige student, Cecilie Thoresen, vervet som «presidentinde». Men Betzy skilte seg litt fra de andre i flokken, som var embetsmannsdøtre. Faren var skipper, og moren ble enke og eneforsørger da Betzy var 7 år. Hun var også den eneste som hadde vært ute i arbeidslivet og tjent penger. Og mens de andre gikk videre til høyere utdannelse, ble artiumskurset hennes avbrutt av giftermål, trolig fordi første barn var på vei. Journalist Gunhild Reistad Ramm peker på at hun fikk andre kontakter og erfaringer enn de andre medlemmene i «Skuld» (note 3):
– Troen på fremgang gjennom samhold blant dem som selv ønsket å gjøre noe for å forbedre sin situasjon, ble like viktig for henne som den priviligertes følelse av forpliktelse til å hjelpe «de andre».
Den nygifte Betzy Kjelsberg flyttet til Drammen med sin sakførermann. Der organiserte hun kvinnelig butikkpersonale, en gruppe hun kjente godt fra hun selv som ung hadde arbeidet som kasserer i Kristiania. Drammen Kvinnelige Handelstandsforening ble stiftet i 1894. De fikk ikke adgang til mennenes organisasjon. De hadde dårligere lønn, 12–14 timers dager og søndagsarbeid. Den fire år eldre søsterforeningen i Kristiania var de første som stilte krav om åpningstidslov. Den kom i 1913 og holdt fram til midt på 1980-tallet. Da kom unntaksbestemmelsene litt etter litt, helt til loven ble opphevet i 2003. Paradoksalt nok ble det begrunnet med hensynet til yrkesaktive kvinner.
Da den første Fabriktilsynsloven kom i 1892, forsto legene at lovfestet arbeidervern var viktig for folkehelsen. «Loven er i sin Helhed af hygienisk Natur …,» sa professor i hygiene, Ferdinand Lochmann (1820–91). Med andre ord var dette en lov som legene mente de burde forvalte. Den første loven ga «sunnhedskommisionens formand, eller en anden dertil af kommunestyret antaget læge» ansvaret for å lede de kommunale fabrikktilsynene. De første årene lå gjennomsnittlig antall tilsyn rundt 1,6 per bedrift per år. Hvor effektive tilsynene var, er en annen sak. Legene manglet spesialkompetanse, de manglet tid og i blant også interesse for oppgaven. Hovedansvaret lå derfor på de statsansatte fabrikkinspektørene som måtte ha «teknisk indsigt». De var først to, og delte landet mellom seg. I 1910 ble de tre, da Betzy fikk stillingen som landets første kvinnelige fabrikkinspektør.
Kravet om en kvinnelig fabrikkinspektør ble først reist på en nordisk kvinnesaksmøte i 1902 der hun deltok. Da noen mente det kunne være farlig å gå blant maskinene i skjørt, foreslo hun dristig at de kunne bruke bukser. Hun visste hva hun snakket om. På eldre år forteller hun i erindringene at hun var den første i Drammen som brukte «tvedelt skjørt til sykkelridning». Betzy hadde erfaring fra det stedlige tilsyn i Drammen, der hun ble valgt inn i 1908. Loven snakket bare om «mænd» i tilsynet, men menn må her bety mennesker, innvendte Betzy. Det vil si også kvinner. Departementet avviste først en slik tolking, men måtte gi seg.
Hun hadde ikke medisinsk utdannelse, men hun skjønte mer om hygiene i praksis, det vil si folkehelsearbeid, enn de fleste legene i de kommunale arbeidstilsynene. Kvinneperspektivet var heller ikke legenes sterke side. I årsberetningen fra 1921 beskriver hun hvordan de nye kravene fra 1909 om en kvinne i det stedlige tilsyn, ble motarbeidet:
– Vi har også i år påtruffet flere kvinnelige medlemmer, som ingen innkallelse har fått til møter fra formannen og som aldri er blitt anmodet om å utføre nogetslags arbeide. Disse kvinner er alltid fornøiet når vi kommer og tar dem med ut på inspeksjoner, de er som regel interessert og villig til å arbeide, men er for beskjedne til å gjøre krav på deltagelse i arbeidet, når, som de tror det stedlige tilsyns formann helst vil være dem kvitt.
Da Kjelsberg ble utnevnt til statlig fabrikkinspektør, erklærte statsråd Abrahamsen i pakt med tidens paternalistiske ånd at hun skulle være «som en mor for de kvindelige arbeidere, en kvinde som er lydhør for alle de berettigede krav, alle de savn og mangler der kan være ved fabriklivet». Det kvinnelige fabrikkinspektorat hadde ansvar for alle fabrikker som ansatte kvinner, som bomullsspinnerier, veverier og andre tekstilfabrikker, skofabrikker, tobakk- og fyrstikkfabrikker, nærings- og nytelsesmiddelfabrikker og bakerier. Det var nok å ta fatt på. Norge var langt fra noe foregangsland for arbeidervern. I 1910 var Norge det landet i Europa som sammen med Irland hadde flest barnearbeidere. Og i 1913 var Norge var ett av de siste landene i Europa som forbød bruk av giftig fosfor i fyrstikkfabrikkene. Det var mer enn tjue år etter at fyrstikkarbeiderskene ved Bryn og Grønvold hadde streiket for «bedre sanitære forhold» og de unge jentene med kjever deformert av fosfornekrose hadde vist seg fram.
Straks etter ansettelsen ba Betzy om å få dra til Finland der de hadde hatt kvinnelige inspektører i flere år, og der hun hadde venner gjennom kvinnesaksbevegelsen. Hun hadde kjønnsperspektivet på plass når hun besøkte fabrikkene sammen med finske kolleger. Hun lurte på hvorfor kvinnene i bakeriet bakte de tyngre brødsortene mens mennene hadde det lettere arbeidet i konditoriet. «Jo», sa sjefen, «konditorfaget är mycket bättre betalt». – Jeg gjorde mine refleksjoner, men kunne som gjest ikke si noe, skriver Betzy.
Hun hadde et nettverk vi kan misunne henne. Som aktiv Venstrekvinne kjente hun ledende sosialpolitikere som Johan Castberg og Jørgen Løvland, og kunne gå direkte til ministrene. Men i det lange løp var nettverket av kvinner og kvinneorganisasjoner viktigere, de som var aktive på de samme områdene: folkehelse, arbeidervern og kvinnesak. I Norge var særlig Sanitetsforeningen og stemmerettsbevegelsen viktig. Internasjonalt deltok hun blant annet på den første internasjonale arbeiderkvinnekongressen i Washington 1919 (International Congress of Working Women – ICWW). Hun var en av dens fem visepresidenter de få årene den eksisterte. Her møtte hun kvinner fra fagforeninger og kvinneorganisasjoner over hele verden. Et viktig krav var at alle medlemsnasjoner i den nyetablerte internasjonale arbeidsorganisajonen ILO skulle være representert med en kvinne og en mann fra myndighetene, og det samme fra arbeiderne. Selv ble hun norske myndigheters delegat til ILO fra 1921 til 1934.
Mange har hørt historien om Betzys møte med den 19 år gamle jenta i Sulitjelma som ikke bare måtte koke, vaske og skure for 11 mannfolk, men også dele rom med dem og «være kjerring» for dem. Betzy ga pålegg om at det måtte bygges egen brakke for de kvinnelige kokkene, men direktøren mente hun ikke hadde myndighet til å blande seg i dette. Juridisk hadde han antakelig rett, men heldigvis kom han på bedre tanker. Kanskje kona var medlem av Sanitetsforeningen.
Solskinnshistorien fra Sulitjelma er nok unntaket som bekrefter langt mer brutale regler for kvinner i mannsdominerte miljøer. I årsberetningen fra 1912–13 forteller Betzy at formannen i et stedlig tilsyn i Finnmark har spurt om et gruveselskap kunne la de kvinnelige kokkene dele soverom med de mannlige arbeiderne. Her klarte hun ikke å rydde opp, for departementet erklærte at loven ikke ga Fabriktilsynet anledning til å blande seg i slike saker.
Det var vanlig blant arbeidsgivere, leger og myndighetspersoner å beklage seg over arbeidernes uforstand når noe gikk galt. De var skjødesløse og uforsiktige, derfor ble de skadet. De drakk for mye, var urenslige og levde usunt, derfor ble de syke. Betzy hadde bedre forstand. Hun mente at arbeiderne hadde bruk for kunnskap om hvorfor bestemte vernetiltak var nødvendige, og ikke bare få beskjed om instrukser og regler. Hun ville at fagorganisasjonene skulle drive opplysningsarbeid om arbeidervern, og brukte selv nettverkene sine til det samme. I årsberetningen fra 1927 står det for eksempel:
– Den kvindelige fabrikkinspektør oplyser at hun har holdt en del foredrag for arbeidere om arbeidervern, fabrikkhygiene og personlig hygiene. Foredragene har vært belyst med film og lysbilleder fra inn- og utland. Det har vært de faglige samorganisasjoner eller lokale kvinneråd som har ordnet med møtene.
Hun skjønte at arbeiderne ikke kunne snakke fritt med inspektørene når arbeidsgiver eller formann gikk hakk i hæl, og etterlyste «tillidspersoner» (ikke tillitsmenn) som inspektørene kunne henvende seg til. En slik ordning ble lovfestet i Sverige i 1912 med den samme begrunnelsen som Betzy ga, etter krav fra fagforeningene. I Norge ble ordningen med verneombud først lovfestet førti år seinere, i 1956.
Betzy var ikke så nøye med formalitetene, kanskje særlig ikke de første årene. «Jeg tar meg av det jeg synes er urettferdig,» sa hun. Det hjalp nok med selvsikkerheten og kamplysten hun hadde med seg fra kretsen rundt «Skuld». I årsberetningen fra 1920 forteller hun om en inspeksjonstur
– for å undersøke hvorledes renslighetsforholdene var i de spise- og hvilerum, som blev benyttet av arbeiderne ved tømmerfløtningen. Fløtningsarbeidere kommer ikke inn under fabrikktilsynsloven i sin almindelighet, kun enkelte arbeidere ved spesielle maskiner… Det lå derfor utenfor mit myndighetsområde å inspisere over det hele arbeidsfelt, men da der var kommet skriftlig anmodning til mig fra stedets arbeiderforening og denne var begrunnet med at foreningen hadde henvendt sig både til helseråd og stedlig tilsyn uten å få rettet på de påklagede forhold drog jeg av sted.
Hun sluttet i Arbeidstilsynet året før den reviderte arbeidervernloven av 1936 trådte i kraft. Den omfattet bedrifter av enhver art. Statens Fabrikktilsyn ble Statens Arbeidstilsyn. Nye store kvinnearbeidsplasser kom inn under loven. Men Betzys epoke var over. Man aner i det siste bidraget hennes til årsberetningen, at 70-åringen var kritisk til tilsynets arbeidsmåte. I 1918 kunne hun telegrafere til statsministeren når «arbeiderfruene» i Jarfjord i Finnmark fortalte henne at de ikke hadde mel til brødet. Med årene ble tilsynet antakelig mer tungrodd og forsiktig enn hun satte pris på:
– Nu når det er siste gang jeg har anledning til å uttale mig som fabrikkinspektør, vil jeg gjenta hva jeg i årenes løp har sagt, at det er absolutt nødvendig å få istandbragt et mer aktivt og personlig samarbeid med chefinspektøren, det mannlige og kvinnelige fabrikktilsyn samt de kommunevalgte tilsyn.
Betzy hadde blikk for urettferdige og helsefarlige kjønnsforskjeller i arbeidsvilkårene, enten hun besøkte finske bakerier eller norske gruver. Fortsatt står menn som gruppe «i konditoriet» i norsk arbeidsliv. Kvinnene har som gruppe fortsatt mindre lønn, mindre kontroll med egen arbeidssituasjon og større fysisk arbeidsbelastning i forhold til krefter og helse. I 2013 ga det svenske arbeidstilsynet ut to handlingsrettede rapporter om henholdsvis arbeidsorganisasjon og belastningsergonomi i et kjønnsperspektiv (note 4, 5). Som arbeidsmedisinere har vi mye å lære av Betzys skarpe kvinnesaksblikk.
Takk til Kristin Tobiassen for hjelp med kildene.