NAV-prosessen som trygdesøkerne må igjennom, er alt annet enn lett. Den oppleves dessuten ofte som fornedrende og skambelagt, fordi «arbeidslinjas» og dermed NAVs undertekst er at trygdesøkere egentlig ikke vil arbeide. Det blir ikke lettere å være uføretrygdet når folk som Johansen påstår at de har fått trygden for lett.
Johansen vil ha mer av dagens «arbeidslinje» som skal «stimulere» til jobbsøking ved å gjøre nåløyet til trygd trangere og ytelsene dårligere. Han vil ikke gi full, men gradert trygd. Trangere nåløye gir kanskje færre på uføretrygd, men er det bedre at de havner på sosialhjelp? Får de jobb, er det oftest på dårlige vilkår. Den som ikke er etterspurt på arbeidsmarkedet, kan ikke være kravstor.
Johansen vil også at det skal bli lettere å få jobb og stå i jobb. Det er bra. Men hvordan? Vi har hatt en avtale om «inkluderende arbeidsliv» siden 2001. Ordboka sier at å inkludere er det samme som å innlemme eller omfatte, men i den tida vi har hatt IA-avtalen har det gått motsatt vei. Stortinget har pakket bort bestemmelsene i arbeidsmiljøloven om at arbeidsgiver skal tilrettelegge arbeidsforholdene etter folks forutsetninger. Det kom inn i loven i gamle dager (1977) fordi stortingsflertallet ville gi alle mulighet til å forsørge seg ved eget arbeid. Samtidig skulle de ha rett til trygd som erstatning for inntekt hvis de ikke fikk en jobb de kunne klare. Siden da har Stortinget skrevet om folketrygdloven etter arbeidslinja, og gjort trygdeordningene til nådegaver mer enn rettigheter.
Hvis Johansen virkelig vil gjøre det lettere å stå i jobb, må han gjøre noe med folks arbeidsforhold. Han kan begynne i Oslo kommune, der han selv er arbeidsgiver. Under pandemien har mange i kommunal sektor fått applaus fordi yrkene deres er samfunnsnødvendige. Men mange av disse yrkene har samtidig svært stor avgang til uføretrygd. Jobbkravene er høye og arbeidsforholdene er sjelden tilrettelagt etter ansattes alder og helse, slik arbeidsgiver fortsatt har plikt til etter arbeidsmiljøloven. Det kan Johansen gjøre noe med. Begynn med å sørge for tilstrekkelig bemanning. Og så må han slutte å snakke ned uføretrygden og gjøre livet surt for dem som trenger den.
I Klassekampen 17. juni tillegger Ebba Wergeland meg en rekke meninger jeg ikke har. Blant annet at det er lett å få uføretrygd, at nåløyet for å få trygd må bli trangere og at ytelsene må bli dårligere.
Mitt utgangspunkt er at noen blant oss har så store medfødte eller påførte helseproblemer at de trenger uføretrygd. Den støtta skal de få, og rettighetene folk har skal vi hegne om. Det er ikke lett å få uføretrygd. Mange står i årelange kamper mot Nav, og i en del tilfeller er prosessen fram mot et uførevedtak uverdig.
Samtidig er det et problem at de som sliter med helsa, men likevel har arbeidsevne og motivasjon til å stå i en tilpasset jobb, i stadig mindre grad får mulighet til det. Selv om målet med uførereformen, som Stortinget vedtok i 2011, var at flere skulle få kombinere uføretrygd med jobb, går utviklingen i motsatt retning.
En del av forklaringen er kutt i arbeidsavklaringspenger og utstøting fra arbeidslivet for dem som er avhengig av tilpasninger for å stå i jobb.
Wergeland har rett i at det er stor avgang til uføretrygd fra helse- og omsorgsyrkene. Det er en av grunnene til at byrådet har forbedret bemanningen i helse- og omsorgstjenestene våre. Vi har til og med innført eiendomsskatt der en stor andel av pengene går til bedre bemanning. I hjemmetjenestene i eldreomsorgen har vi for eksempel økt bemanningen med 500 flere medarbeidere samtidig som antall eldre har gått ned.
Det blir derfor ganske hult når Wergeland prøver å skape et inntrykk av at vi ikke har forbedret bemanningen. Som Norges nest største innkjøper av varer og tjenester fra næringslivet, har vi gjennom Oslomodellen dessuten stilt krav til økt bemanning og arbeidsforhold hos de bedriftene vi handler fra.
Vår velferdsstat er i hovedsak basert på at personer som ikke kan forsørge seg selv ved å være i arbeid mottar en inntektsoverføring fra fellesskapet. Nå legger vi bak oss den første fasen i håndteringen av koronautbruddet, og beveger oss nå fra en helsekrise til en økonomisk krise med rekordhøy arbeidsledighet. Konsekvensen av høy arbeidsledighet kan være at mange med arbeidsevne vil stå lenge utenfor arbeidslivet. Derfor har jeg foreslått å gjøre noen viktige endringer i velferdsordningene våre.
Jeg mener velferdsstaten i tillegg til bare å tilby inntektssikring også bør tilby arbeid for dem som fortsatt har arbeidsevne og motivasjon for å jobbe. Det er ikke et angrep på dem som får uføretrygd, slik Wergeland tolker det som, men et ønske om å styrke både vår felles velferd og retten til arbeid.
Byrådsleder Johansen mener ikke at det er for lett å få uføretrygd (Klassekampen 18. juni). Det vil glede mange. Dagbladet skrev 12. juni at «Ap-Raymond vil gjøre det vanskeligere å bli uføretrygdet». Du ble sitert på at «vi må heve terskelen for å få 100 prosent uføretrygd» og at «man bør gå mye lenger enn i dag når det gjelder å stille krav». Det kunne misforstås. Vær tydeligere neste gang: Det er ikke for lett å få uføretrygd i dag, og trygden må ikke bli dårligere.
Du skriver at velferdsstaten «bør tilby arbeid for dem som fortsatt har arbeidsevne og motivasjon for å jobbe.» Det er bra, men det er faktisk det stikk motsatte av «arbeidslinja» som du samtidig vil ha mer av. Den går ut på å styre folk tilbake til arbeidsmarkedet ved å kutte i stønadene. «Stønadsnivået bør samlet sett alltid være lavere enn det den enkelte kan få i inntektsgivende arbeid.» står det i NOU 2004:13 «En ny arbeids- og velferdsforvaltning».
Hvis du vil at velferdsstaten skal tilby jobber, slik Ap mente før de falt for «arbeidslinja», er vi tilbake til Oslo kommune og deg som arbeidsgiver. Og til bemanningen. Det er ikke nok å vise til hvor mange kroner som er bevilget eller hvor mange stillinger som er opprettet. Som arbeidsgiver må kommunen forsikre seg om at bemanningen er god nok, både i antall og kvalifikasjoner. Kan de ansatte løse oppgavene på en forsvarlig måte, uten risiko for egen helse og arbeidsførhet? Spør verneombud, tillitsvalgte og førstelinjeledere. Fjorårets sak om brudd på arbeidstidsbestemmelsene kan for eksempel tyde på underbemanning, med større behov for overtid og ekstraarbeid.
Uten tilstrekkelig bemanning er det ikke rom for «dem som fortsatt har arbeidsevne og motivasjon for å jobbe», men som ikke makter de høye jobbkravene. Oslo kommune er ikke alene om slike problemer. Men de har en byrådsleder som vil bremse avgangen til uføretrygd og tilby jobber for dem som «sliter med helsa og trenger en tilpasset jobb». Det er et godt utgangspunkt.