På 1990-tallet endret Arbeiderpartiet mening om årsakene til arbeidsløshet og trygdebehov. De fulgte den sosialpolitiske kursendringen i resten av Vest-Europa og USA. Det var Brundtlands og Stoltenbergs regjeringer som innførte den nye sosialpolitikken i Norge. De kalte det å videreutvikle den gamle arbeidslinja «ved at velferdsordningene i størst mulig grad skal motivere til arbeid» (Velferdsmeldingen 1994–95 (St. meld. nr. 35 (1994–95)). Dårligere stønader skulle motivere trygdesøkerne til å «velge» arbeid.
Den gamle arbeidslinja overlever fortsatt i formålsparagrafen til Folketrygdloven, selv om resten av loven er rasert og tilpasset den nye arbeidslinja. Formålet (§1-1) er fortsatt (i alle fall på papiret) å gi økonomisk trygghet hvis arbeidsinntekten faller bort. Trygden skal bidra til utjevning av inntekt og levevilkår, og gi hjelp til selvhjelp «med sikte på at den enkelte skal kunne forsørge seg selv og klare seg selv best mulig til daglig». Da loven ble vedtatt i 1966, regnet stortingsflertallet med at folk flest ønsket å forsørge seg selv. Det viktigste var å hjelpe flest mulig som var uten arbeid, uansett årsak, tilbake i arbeid. Men de som ikke fikk arbeid eller ikke kunne arbeide, skulle også ha rett til økonomisk trygghet. Den nye arbeidslinja bygde på et annet menneskesyn. Da sosialminister Hill Marta Solberg presenterte den nye arbeidslinja i Velferdsmeldingen i 1995, sa hun: «Trygdepolitikken skal være slik at arbeid blir førstevalget.» Nå var budskapet at trygdesøkerne normalt ikke hadde arbeid som førstevalg.
Sosialpolitikken i Norge styres ikke lenger av et «Sosialdepartement», men er underlagt «Arbeidsdepartementet». Den nye arbeidslinja tjener kjøpersida i arbeidsmarkedet ved å øke arbeidskrafttilbudet (antall jobbsøkere).
Når Brenna sier at «venstresida» bør prioritere flere i arbeid framfor bedre ytelser, viderefører hun gammel overklassetenkning om at dårlige ytelser må til for å «gjøre arbeid til førstevalg». Hun tar feil. «Venstresida» må finne tilbake til den gamle arbeidslinjas menneskesyn og innse at folk flest ønsker å forsørge seg selv. Folk skal ha rett til arbeid, men også rett til økonomisk trygghet hvis de er uten arbeid. Det er ingen motsetning der.