Helsepersonell trenger arbeidsforhold som gjør det mulig å arbeide sikkert, unngå feil, og mestre alt det uforutsette som en arbeidsdag blant syke og hjelptrengende mennesker er full av.
I Levekårsundersøkelse 2003 svarte 40 % av sykepleierne at de ikke hadde tid til å utføre arbeidet skikkelig. Blant andre yrkesgrupper var det bare lærerne som lå like høyt. Flertallet av sykepleierne (60 %) opplevde dessuten at de satte andres liv i fare hvis de gjorde feil i arbeidet. Kombinasjonen av for liten tid, og et arbeid der feilene man gjør kan skade tredjeperson alvorlig, setter sykepleierne og annet helsepersonell i en særstilling som kan utgjøre en betydelig psykisk belastning.
I 2001 førte et tragisk pasientdødsfall på Aker sykehus til at to nattevakter fikk forelegg for å ha sovnet på vakt. I ettertid ble det riktignok også reist kritikk mot sykehusenes bruk av vikarbyrå, overtid og doble vakter for å dekke opp personellmangel. Men hele det personlige ansvaret ble lagt på nattevaktene. De som har direkte pasientkontakt og dermed størst mulighet for feilhandlinger, har liten innflytelse på budsjett og bemanning. Men de blir lett skyteskiver for media, etterforskere og domstoler.
I Sverige har tre store saker ført til debatt om ansvaret for pasientsikkerheten i helseinstitusjoner. Så seint som i 2006 stadfestet Högsta Domstolen dommen mot en sykepleier som hadde forvekslet medikamenter. I utredningen ble det pekt på forsømmelser og regelbrudd på høyt nivå, og rutinene ble lagt om, men ingen ble stilt til ansvar. Allerede da en forveksling av medikamenter ved Mariasjukehuset i 1936 førte til fire pasientdødsfall, skrev Aftonbladet: "Det upprörande är, att beträffande Mariatragedin själva det bristfälliga systemet ej tagits i beaktande, fastän varje initierad vet, att dette förr eller senare måste leda till olyckor av detta slag. När det gäller arbetstidens längd, arbetets art och omfattning, knusslas det beträffande de anställda från allmänhetens sida med pengar, så att i annat fall naturliga säkerhetsåtgärder måste eftersättas."
Boka I rättvisans namn (Liber, Stockholm 2007) ser på hva helsesektoren som en høyrisikovirksomhet kan og bør lære av moderne sikkerhetsforskning. Boka advarer mot å fortsette jakten på syndebukker. Det ødelegger arbeidet med det viktigste, som er å forhindre uønskede hendelser, eller i alle fall begrense skadevirkningene. Forfatterne advarer også mot det sterke fokuset på avviksregistrering. Det hjelper ikke å samle avviksmeldinger hvis selve problemløsningen stadig blir utsatt eller ganske enkelt strøket av budsjettet.
Verneombudet har plikt til å varsle arbeidsgiver om ulykkes- og helsefare, og kan kreve tilbakemelding innen den tida de selv finner rimelig (§ 6-2(3)). Ingen av de moderne meldesystemene for avvik gir tilsvarende makt og innflytelse til de ansatte. Underbemanning eller ukvalifisert bemanning kan være svært belastende for personalet. Det har hendt at verneombud har reagert med å stanse inntak av nye pasienter under henvisning til "fare for arbeidstakernes liv eller helse" (§ 6-3). Hvis Arbeidstilsynet blir kontaktet i slike saker, hender det at de opphever stansingen hvis de ikke synes helsefaren er stor nok. Som regel blir hensikten med stansen oppnådd likevel, ved at arbeidsgiver blir nødt til å håndtere saken.
Ved ett sykehus ble de ansatte i stedet enige om å sende skriftlig melding til ledelsen hver gang bemanningssituasjonen på en post eller avdeling var uforsvarlig. Da hastverket en dag førte til at en viktig rutine ble glemt, slapp i alle fall den som hadde vært så uheldig å glemme, at hun ble gjort til syndebukk.
Bemanning, kvalifikasjoner og kontinuitet er avgjørende for å kunne ivareta pasientsikkerhet og dermed gode arbeidsforhold. Derfor må grunnbemanningen bygge på realistiske anslag for normalt sykefravær og normal graviditetsforekomst ved institusjonen. Hvis planlagt bemanning baserer seg på at sykefraværet er utryddet og at barna kommer med storken, må verneombudet si fra at det kan gå ut over pasientsikkerheten.