I England har de et register over asbestarbeidere, og de registrerer dødsfall av asbestose og asbestkreft. De fleste av dagens asbestarbeidere i England er saneringsarbeidere, akkurat som i Norge. Studier viser nå at risikoen for asbestsykdom er like høy blant dem som blant andre asbestarbeidere. I Norge følger vi ikke opp saneringsarbeiderne og vet ikke om de blir syke.
Amerikanerne snakker om «the third wave», den tredje bølgen av asbestsykdommer (note 1). Først rammet epidemien arbeiderne som utvant og bearbeidet mineralet. Så ble bygningsarbeidere og andre som brukte asbestproduktene, syke. Den tredje bølgen rammer dem som håndterer gammelt asbestmateriale, «asbestos in place», uten å være beskyttet mot støvet. Det kan være saneringsarbeidere med spesialopplæring, men også arbeidere uten opplæring og uten beskyttelse. Mange kommer uforvarende borti asbesten fordi ingen har kartlagt arbeidsplassen på forhånd.
Siden 1971 har arbeidstilsynet i England registrert alle asbestarbeidere med arbeidsoppgavene de har hatt. Saneringsarbeid består i å klargjøre områder med asbest, fjerne asbestholdig materiale, pakke det i sekker og reingjøre området. I en studie av mer enn 30 000 saneringsarbeidere fant de både generell overdødelighet og overdødelighet av asbestsykdommer som lungekreft, mesotheliom og luftveissykdommer, inkludert asbestose (note 2). En annen studie viste at forekomsten av asbestose og mesotheliom som dødsårsak var omtrent tre ganger så høy blant saneringsarbeiderne som blant produksjonsarbeiderne (note 3). Det var lavere risiko i de yngste fødselskullene og blant asbestarbeidere som var begynt i nyere tid. Det kan bety at strengere kontrolltiltak har hatt en viss virkning, men oppfølgingstiden er enda for kort til å si dette sikkert. En finsk studie fra 1998 tyder på verneutstyr og innelukking ikke alltid gir godt nok vern (note 4).
I Norge har mesotheliom-forekomsten fulgt asbestimportkurven med om lag 30–40 års forsinkelse. Vi passerte tilsynelatende toppen rundt 2010. Mesotheliom er en sjelden krefttype, men forekomsten er også en indikator for forekomsten av andre, vanligere asbestsykdommer. For hvert tilfelle av mesotheliom har det anslagsvis vært minst 2–5 tilfeller av lungekreft og et ukjent antall andre krefttyper, avhengig av asbesttyper og oppfølgingstid (note 5, note 6).
Vi vet lite om risikoen for dem som fortsatt er utsatt for asbeststøv i Norge. Den er ikke nødvendigvis blitt mindre. At mesotheliom-forekomsten avtar er naturlig, ettersom færre har arbeidet med asbest fra 1970-tallet og utover. Men studiene fra England tyder på at asbest fortsatt utgjør en betydelig sykdomsrisiko. Situasjonen behøver ikke å være like alvorlig i Norge, men vi har ingen tilsvarende oversikt. Derfor vet vi ikke.
I 1984 kom Arbeidstilsynets forskrift som forbød bruk av asbest (med en del unntak). Men forbudet mot import og salg kom ikke før i 1986. Siden 1920 hadde Norge importert, bearbeidet og brukt hundretusenvis av tonn asbest. Ikke bare i bygninger, men i skip og maskiner, elektriske installasjoner, vann og kloakkrør, pakninger og gulvbelegg og mange andre steder (note 7). Asbestimporten nådde toppen rundt 1975, ti år før forbudet. Mange bedrifter skjønte at det gikk mot forbud, og fant erstatningsmaterialer. Det hjalp også at fagforeningene engasjerte seg. Bygningsarbeidernes tillitsvalgte reiste rundt på byggeplassene og stanset støvende håndtering av asbestholdig materiale. De greide å få mange store entreprenører til å velge asbestfri materialer lenge før forbudet kom.
Hvem griper inn mot asbestrisikoen i dag? De regionale verneombudene er aktive, blant annet med opplæring i saneringsarbeid. Fellesforbundets medlemsblad Magasinet forteller medlemmene om asbestrisikoen (note 8). Men det er ikke nok. Kan Fellesforbundet gjenta suksessen til bygningsarbeiderne på 70-tallet? Kan tillitsvalgte igjen besøke arbeidsplassene og stanse arbeidet hvis de ser riving, oppussing eller avfallshåndtering uten forhåndskartlegging og uten påbudte vernetiltak? Arbeidstilsynet sier i sin informasjon til arbeidstakere at man ikke skal godta arbeid med asbest. Det er riktig, men hvem tør si fra? De fleste av dagens asbestutsatte er kanskje utenlandske løsarbeidere som settes til asbestarbeid uten opplæring eller vernetiltak. De kan bli sendt hjem hvis de klager.
Arbeidsgivere har plikt til å undersøke om det er asbest i bygget eller konstruksjonen før de setter i gang arbeid som kan frigjøre asbeststøv. Finner de asbest, skal de kontakte et saneringsfirma fra Arbeidstilsynets godkjenningslister. Men mange dropper disse forundersøkelsene – av uvitenhet eller for å spare penger. Arbeidstilsynet kan politianmelde arbeidsgivere som ikke kan dokumentere at bygget er undersøkt og asbestfritt, men sjansen for å bli tatt er svært liten. I 2013 kontrollerte det svenske arbeidstilsynet asbesthåndteringen hos 134 arbeidsgivere. Over halvparten brøt med miljøkravene og utsatte dermed arbeiderne for asbeststøv og helsefare (note 9). Situasjonen er neppe bedre her.
Hva slags dokumentasjon får arbeidsgiverne når de følger reglene? Hvis de ikke har kompetanse i egen bedrift, må de kontakte noen som tilbyr miljøkartlegging. Men ikke alle miljøkartleggere er like gode.
En byggherre hadde engasjert miljøkartlegger før rivingsarbeidet ble satt i gang, slik forskriften krever. Rapporten han fikk tilbake sa at det ikke var registrert asbest. Men det var bare tatt en eneste prøve. Og i rapporten fraskrev miljøkartleggeren seg ethvert ansvar hvis det skulle finnes asbest eller andre farlige stoffer andre steder i bygget enn der prøven var tatt.
«Miljøkartleggeren» i dette eksempelet er ikke enestående. Flere gjør det på samme måte. De kartlegger en flik av bygget eller området og fraskriver seg ansvaret for resten. I dette tilfellet kunne heldigvis arbeiderne selv nok om asbest til at de fikk mistanke da de tok fatt på rivingen. Men da alarmen gikk, var allerede asbestholdig støv spredt utover et stort område. Hvis ikke arbeiderne hadde fattet mistanke, kunne forurensingen blitt verre – og ingen ville vite det. Ansvarsløs asbesthåndtering får også konsekvenser for naboene og det ytre miljøet.
Ingen kan uten analyse si med sikkerhet om et bygg inneholder asbest, står det på Arbeidstilsynets nettsider. Miljøkartleggeren sender prøver til analyse, men det er ingen godkjenningsordning for analyselaboratorier. I USA har analyselaboratorier forfalsket resultatene fra asbestprøver. Dårlig analysekvalitet er nok vanligere enn forfalskning, men like farlig.
Saneringsfirmaene skal være godkjent av Arbeidstilsynet, men gir dagens godkjenningsordning noen sikkerhet for kvalitet? Forskriften om asbest har regler som skal beskytte arbeiderne mot asbestsykdom, og hindre at asbeststøvet og sykdomsrisikoen spres til nabolaget. (Forskriften er nå innbakt i «Forskrift om utførelse av arbeid» kapitel 3 og 4 med detaljerte kommentarer.) Det er også regler om helseundersøkelser. Men opplysningene registreres ikke sentralt, og følger ikke arbeiderne når de skifter arbeidsgiver, eller til sykdommene melder seg – lenge etter den første asbestkontakten.
Om ti års tid kommer det kanskje en norsk «sjokkrapport» fra forskere som har samlet informasjon om saneringsarbeidere. Da kommer også medieoppslagene som ofte må til hvis helsefarlige arbeidsforhold skal få politisk interesse. Men vi har kunnskaper nok til å forebygge «den tredje bølgen» av asbestsykdommer i Norge uten å vente på «sjokkrapporten».
Hovedoppgaven er kartlegging. Akkurat som miljømyndighetene kartlegger hvor det finnes PCB og kvikksølv, er det mulig å kartlegge mye av asbesten i bygningsmassen, i elektriske installasjoner osv. Tanken er ikke ny. I et brev datert 29.6.87 fra Oslo kommunes bedriftsoverlege Jan Svele til alle bedriftslegene i Oslo kommune, ber han dem kartlegge «all forekomst av asbestholdig materiale som har yrkeshygienisk betydning» i sine etater og bedrifter. Den 25.1.88 sendte Direktoratet for arbeidstilsynet ut en liste til samtlige regionskontor over produktbetegnelser og anvendelsesområder for asbestholdige produkter fra Norsk Eternitfabrikk 1942 til 1980 (da bedriften ble nedlagt). Formålet var det samme: kartlegging. Listen kan fortsatt brukes.
Bedriftshelsetjenesten må forklare bedriftsledelsen at det er nødvendig å kartlegge og merke asbesten i egne bygninger, akkurat som bedriftsoverlegen i Oslo kommune gjorde. Da vet de på forhånd om det er asbestrisiko for dem som skal rive, bygge om eller borre i vegger, tak eller gulv.
Vi trenger bedre kontroll med kvaliteten av miljøkartlegging og analyser. Arbeidsgivere og byggherrer må kunne stole på at de får den informasjonen de behøver for å beskytte sine ansatte.
Det må ikke være opp til hver enkelt arbeidsgiver og byggherre å bestemme om miljøkartlegging er nødvendig. Noen krav må være absolutte, for eksempel kartlegging i alle bygg fra før forbudet kom i 1986, og av bestemte typer maskiner og konstruksjoner. Ellers vil altfor mange «tro» at det er unødvendig, uten å undersøke. Og flere arbeidere vil bli utsatt for asbest uten å vite det.
Den nye generasjonen av bygningsarbeidere har knapt nok hørt om asbest under yrkesopplæringen. Bedriftshelsetjenesten må forsikre seg om at lærlingene i bedriften vet nok til å unngå asbestpåvirkning. De må vite når de skal mistenke asbestrisiko i en jobb, og hva de har krav på fra bedriften eller byggherren.
Et register over asbestutsatte arbeidere kan synliggjøre en risiko som mange tror er historie. Det er viktig for overvåkingen, men det redder ingen liv. Det viser bare hvor godt eller dårlig vi lykkes med tiltakene som skal forebygge asbestsykdommer.
Det snakkes mye om «systematisk HMS», men bedriften Norge arbeider ikke særlig systematisk med «den tredje bølgen» av asbestsykdommer. Arbeidsmedisinerne og yrkeshygienikerne bør bruke sin kompetanse og sine organisasjoner til å sette forebygging av asbestsykdommer på dagsorden igjen.
Takk til senioringeniør Guro Rognstad og seniorinspektør André Kaarød i Arbeidstilsynet, og til yrkeshygieniker Ellen Lunde (tidligere Arbeidstilsynet) for gjennomlesning og kommentarer.
Ebba Wergeland og Gunnar Mowe er begge dr.med og spesialister i arbeidsmedisin.