Til forsida Til artikkeloversikten Om hjørnet

Mange liv kunne vært spart

av Ebba Wergeland

Publisert i Klassekampen 23. september 2017
og i en kortere utgave i LO-aktuelt nr. 14, 2017


Alle samferdselsministre snakker om at dødstallene i trafikken må ned. Og de siste femten årene er tallet på trafikkdrepte faktisk gått kraftig ned. Dødstallene etter arbeidsulykker står derimot på stedet hvil, uten at noen arbeidsminister ser ut til å bry seg. Sikkerheten i arbeidslivet har ikke samme politiske interesse som trafikksikkerheten.

De fleste arbeidsulykkene kunne vært unngått, sa Arbeidstilsynets direktør om 2016-tallene, – og det er ofte enkle grep som skal til.  Hvis dette stemmer, er det virkelig grunn til å spørre hvorfor de enkle grepene ikke blir tatt.

Tallene for ulykkesdødsfall i arbeidslivet er viktige, fordi de forteller hvor stor den generelle ulykkesrisikoen der er. I mange år fikk myndighetene tall for ulykkesdødsfall fra det nasjonale Dødsårsaksregisteret. Tallene hadde svakheter, men i stedet for å rette feilene, sluttet Dødsårsaksregisteret å levere tallene. Det var ikke prioritert lenger. Nå får vi bare tall for arbeidsulykker med dødelig utgang som Statistisk sentralbyrå (SSB) samler inn fra Luftfartstilsynet, Petroleumstilsynet, Arbeidstilsynet og Sjøfartsdirektoratet.

SSB begynte å samle inn disse tallene fordi EU krevde rapportering. Tall er også et viktig og nødvendig hjelpemiddel for å få nødvendig oversikt til å forebygge ulykkesskader effektivt. Men tallene som SSB setter sammen til EU, er ikke gode nok og detaljerte nok til å gjøre nytte i praktisk forebygging her hjemme. SSBs informasjon om veitrafikkulykkene er mye bedre, og viser noe av det som kunne vært gjort. Det er tankevekkende at EUs rapporteringskrav om dødsulykker i arbeidslivet ble hastesak i departementskontorene, mens statistikk som kunne brukes i den hjemlige forebyggingen ikke ble prioritert i det hele tatt.

I 2016 omkom det 135 personer i 128 dødsulykker på norske veier. De nyeste SSB-tallene for arbeidsulykker er fra 2015. Da ble det i alt registrert 40 arbeidsulykker med dødelig utgang fra de fire tilsynsmyndighetene. Tallet på drepte oppgir de ikke. Det vil oftest være litt høyere fordi det i noen ulykker går flere liv tapt.

Det blir drept færre i arbeidslivet enn i trafikken. Er det derfor arbeidsulykkene blir glemt? Nei, tallet på drepte er ikke avgjørende for den politiske interessen. Idrettsulykker er for eksempel sjelden dødelige, men Kulturdepartementet har finansiert et eget forskningssenter for å styrke forebygging av idrettsskader. Vi har ikke noe tilsvarende forskningssenter for arbeidsskader, selv om disse rammer langt flere.

Forklaringen på den manglende interessen er nok heller at arbeidsulykker nesten bare rammer arbeiderklassen. I utsatte yrker og bransjer kan risikoen være høy. Og for hver ulykke som tar liv, er det mange flere ulykker der ofrene overlever, men blir arbeidsuføre resten av livet. Blant menn er arbeidsulykker en viktigere årsak til varig skade og uføretrygding enn hva trafikkulykker er.

I 2016 registrerte Arbeidstilsynet bare 25 døde i arbeidsulykker, mot gjennomsnittlig 40 i årene før. Tallet bedrar. Den reelle ulykkesrisikoen i arbeidslivet lar seg ikke redusere dramatisk fra det ene året til det neste. Nedgangen i registrerte hendelser skyldes sannsynligvis en kombinasjon av endret sysselsetting, tilfeldigheter og viktigst: mangelfull registering.

I Arbeidstilsynets register øker andelen utlendinger blant de døde. Ved tusenårsskiftet var en av ti drepte utenlandsk statsborger. I 2016 var det en av tre. De utgjør langt fra en tredel av de sysselsatte. Dødsrisikoen for utlendinger er med andre ord skyhøy. Det holder ikke å skylde på språkproblemer. Arbeidsgiver har plikt til å gi opplæring og forsikre seg om at den ansatte forstår risikoen, uansett morsmål. Hvis du har fått den opplæringen du skal ha, og arbeidsforholdene fortsatt er så farlige at språklige misforståelser kan koste deg livet, da er det arbeidsforholdene og ikke språket som er problemet.

Det svenske arbeidstilsynet undersøkte dødsulykkene som rammet utenlandske arbeidere på midlertidig opphold i Sverige 2011–2014. De fant at arbeidsgiver sjelden varslet tilsynet om alvorlige personskader slik loven krever, når de rammet utlendinger. Det var «litt bedre» for dødsulykkene, men arbeidsgiver hadde bare varslet om ulykken for tre av de 24 utenlandske omkomne.

Står det bedre til med arbeidsgivers varsling i Norge? Tall fra 2001 forteller at bare 10–15 % av de alvorlige arbeidsskadene, uansett nasjonalitet, ble varslet fra arbeidsgiver. Da dette i sin tid ble kjent, ble det svart at det ikke var så farlig. Arbeidstilsynet hadde allikevel ikke kapasitet til å følge opp mer. Men for dem som stoler på offentlig arbeidsskadestatistikk, kan det være grunn til å merke seg at de fleste alvorlige arbeidsskadene aldri blir registrert. Dødsfall varsles oftere, men Arbeidstilsynet fanget likevel bare opp 70 % av dødsfallene 2000–2003. NAV fanget opp 64 %. Akkurat som i Sverige er nok andelen mye lavere for utlendinger på midlertidig opphold.

Det er Arbeidstilsynet og Sjøfartsdirektoratet som står for det meste av SSBs dødsulykkestall. Som figuren viser har de ligget flatt over femten år, mens tilsvarende tall går jevnt nedover i trafikken. Hva er det Vegdirektoratet har skjønt om ulykkesforebygging, som verken Arbeidstilsynet eller Sjøfartsdirektoratet har fått med seg? Det korte svaret er at Vegdirektoratet arbeider systematisk, og bruker tilgjengelig kunnskap om hva som virker. Og ikke minst: de har politisk støtte fra Stortinget og regjeringene, uansett partifarge. Både Arbeidstilsynet og Sjøfartsdirektoratet mangler tilsvarende støtte.

Dødsulykker i veitrafikk og arbeidsliv 2001–2015

I 2001 vedtok Stortinget en «nullvisjon» for trafikksikkerhetsarbeidet. Ideen kom fra Sverige, som startet med dette i 1997. Den norske nullvisjonen for veitrafikken sier at tap av menneskeliv eller varige personskader er uakseptabelt. De vil ikke bare forhindre dødsulykker, men alle ulykker med alvorlig personskade. Hvis en slik nullvisjon ble innført for arbeidslivet, ville det bety et brudd med den rådende vanetenkningen der. Dagens risikovurderinger i arbeidslivet spør hvilken ulykkesrisiko som er akseptabel, sjelden om risikoen kan fjernes. I ulykkesutsatte bransjer som bygg og anlegg har prosjektplaner ofte et «måltall» for skader og ulykker. Underforstått: dette er akseptabel risiko. Men å legge inn en «nullvisjon» i prosjektet vil ikke hjelpe hvis det bare blir et PR-stunt. En nullvisjon måtte få helt konkrete konsekvenser for prosjekteringen.

Det er anslått at dårlig planlegging under forberedelsen av slike prosjekter bidrar til halvparten av ulykkene. Det meste står og faller med kontrakten. Hvis ikke risikoforholdene er godt kartlagt når kontrakten blir inngått, kan en nærmest si at dødsulykkene er planlagt og prosjektert. Prosjektering med fire–fem tolv timers nattskift på rad og korte hviletider, er eksempel på prosjektering for ulykker. Det samme gjelder når tidsfristene for ferdigstilling av prosjektet blir satt for stramme, slik det ofte skjer. Da blir det hastverk og overtidsbruk i siste fase, og alle vet det betyr økt ulykkesrisiko.

Nullvisjonen i trafikksikkerhetsarbeidet skiller seg også fra vanetenkningen i arbeidslivet ved å være kunnskapsbasert og anerkjenne faktum: at alle mennesker gjør feil iblant. Alle forebyggende tiltak må ta hensyn til det for å bli effektive. Hensikten med midtdelere og strengere fartsgrenser er å begrense skadene når noen gjør feil, slik alle gjør. Det er ingen sak å finne «menneskelige feil» i et ulykkesforløp. Men de lar seg ikke fjerne uten å automatisere jobben. Effektiv forebygging må gå etter ulykkesårsaker som lar seg fjerne.

Ved å analysere enkeltulykkene skaffer Vegdirektoratet seg kunnskap om ulykkesmekanismene. Arbeidslivsmyndighetene gransker ikke arbeidsulykkene på samme måte. Derfor lærer de heller ikke så mye. Teorien om at ulykker skyldes «tankeløse arbeidere» er like populær i arbeidslivet i dag som for hundre år siden. Den fritar de fleste for ansvar, bortsett fra offeret og dem som sto nærmest. Det er også mye billigere å si at folk må la være å gjøre feil, enn å gjøre arbeidsplassen sikker.

En svensk ulykkesforsker, Carin Sundstrøm-Frisk, har forklart hvorfor de som legger skylda på «den menneskelige faktor», tar feil. Det er tvert imot takket være «den menneskelige faktor» at vi har så ulykker.

– Et menneske arbeider dag ut og dag inn, år ut og år inn, i en risikofyllt jobb. Ved hjelp av sin dyktighet, kreativitet, oppmerksomhet og fysiske anstrengelse kompenserer de for dårlig utformet redskap, maskiner, lokaler og rutiner, og hindrer på den måten at risikoen utløses. Dvs de opprettholder sikkerheten ved hjelp av sine menneskelige egenskaper. Det blir det aldri snakket om. Så en dag, i noen sekunder, svikter oppmerksomheten og ulykken skjer. Da først blir det snakk om den menneskelige faktoren. Vi har ikke mange ulykker på grunn av den menneskelige faktoren. Det er takket være den menneskelige faktoren at vi har så få ulykker.

I dagens arbeidsliv er det populært med «prosedyrer og rutiner». Men overalt, på byggeplasser, i industri og på sykehus, oppstår det samtidig uformelle rutiner i tillegg til eller i stedet for det som er skrevet ned. Og de går videre fra bas til lærling. De fleste av oss foretrekker raske og lettvinte løsninger hvis vi tror de er bedre enn de langsomme, tungvinte metodene.  I blant er de uformelle prosedyrene helt nødvendige hvis arbeidet skal gå raskt nok unna. Den som følger papirprosedyren til punkt og prikke, blir ikke ferdig. Men de uformelle rutinene er også ofte farligere. Alle vet det, men sjefen lukker øynene og er glad det går fortere. Først når noe går galt, ropes det opp om «rutinebrudd» som er det nye ordet for «menneskelig svikt». Skylda er plassert, og alle andre går fri.

Generasjoner av ledere, verneingeniører, verneombud og tillitsvalgte er oppdradd til å fokusere på menneskelige feil og «sikker atferd». Teorien om den tankeløse arbeideren er ikke bare feil, den er farlig. Den har kostet mange liv som kunne vært spart.

I Sverige har svensk LO siden 2006 krevd en nullvisjon for arbeidsulykkene, akkurat som for trafikkulykkene. I 2016 fikk det svenske arbeidstilsynet omsider nullvisjonen for arbeidsulykker på plass. Tida vil vise om de klarer å endre praksis, eller om det bare blir fine ord. I Norge har verken røde eller blå arbeidsministre interessert seg noe særlig for arbeidsulykker. Dødstallene i arbeidslivet ligger fortsatt på samme nivå som i 2001. Norsk LO bør følge svenskenes eksempel, kreve en nullvisjon for arbeidsulykker som fører til død eller alvorlig personskade, og stille ministeren til ansvar.