I tida framover skal det bygges mye vei og jernbane, og mange tunneler må sikres bedre. Storting og regjering er opptatt av pris og tid. Vi hører lite om anleggsarbeiderne som skal jobbe 10–12 timers skift dag og natt, i støv og eksos. Hvor er kjøreforbudet for dieselkjøretøy? Hvor er noe som tilsvarer «piggdekkavgift» på billige og raske arbeidsmetoder som forurenser arbeidslufta mer enn de langsommere og dyrere metodene?
Helsemyndighetene deler ikke ut folkemasker, selv når disen ligger grå i storbyene. De vet hvor lite det ville hjelpe. I arbeidslivet derimot, er maskeutdeling standardsvaret på all luftforurensing. Så har de som blir syke liksom seg sjøl å takke, for de var aldri «flinke nok» til å bruke maska.
Svevestøv som søkeord gir ingen treff på Arbeidstilsynets nettsider. Men for «sjenerende støv» gjelder en grenseverdi for «totalstøv» på 10 mg per kubikkmeter luft. Denne grensa har stått der siden 1973. Det året begynte jeg som nyutdanna lege å spesialisere meg i arbeidsmedisin. Det er altså ganske lenge siden. Arbeidstilsynet har også ei grense på 5 mg for «respirabelt støv», det vil si støv som er finkornet nok til å nå ned i lungene. «Sjenerende støv» ble i 1973 definert som støv uten skadevirkninger. Men ekspertisen visste bedre, allerede da. I ei handbok for verneombud fra 1975, står det helt korrekt om «sjenerende støv»: – støv som vi enda ikke kjenner virkningene av. All slags støv vil kunne skade lungene hvis det bare blir tilstrekkelig store mengder av det.
Helsemyndighetene som overvåker utelufta og folkehelsa skiller ikke bare mellom totalstøv og respirabelt støv, de måler mange fraksjoner i støvet. Det grove støvet som stanser i nese og svelg har andre virkninger enn de ultrafine kornene som passerer over i blodet fra lungene og kan skade andre steder i kroppen. Hvis Folkehelseinstituttet mener at fine og ultrafine partikler i utelufta øker risikoen for hjertesykdom og hjerneslag, da må det vel gjelde for arbeidere også?
Studier fra støvende arbeidsplasser tyder på at det er risiko for de samme sykdommene. Men effekten er kanskje ikke like stor ved samme støvnivå, fordi en voksen, arbeidsfør person tåler mer enn andre grupper i befolkningen. Generelt ligger Arbeidstilsynets grenseverdier for arbeidsmiljøet alltid noe høyere enn for utelufta, og det er rimelig. Men det er ikke rimelig at de ligger 1000 ganger høyere, som i dag. Hvis støv i utelufta øker risikoen for hjerte-kar-sykdom, og størrelsen på støvpartiklene påvirker risikoen, må det samme gjelde for arbeidsmiljøet selv om det skal mer til for å skade.
Gjennomsnittsarbeideren er friskere enn gjennomsnittsindividet i totalbefolkningen. Men det er også mange sårbare personer blant arbeidsføre voksne. De kan ha kroniske lungesykdommer som astma og KOLS. Noen har forandringer i hjerte og karsystemet som ikke gir symptomer, men som øker faren for infarkt eller slag hvis de blir utsatt for luftforurensinger som kan trigge slikt.
Statistisk Sentralbyrå har beregnet dødeligheten i forskjellige yrker i perioden 1960–2000. Gruppen bygge- og anleggsarbeidere skiller seg ut, og mer spesifikt undergruppen «stein-, jord- og sementarbeidere, grunnarbeidere og murere». Dødeligheten deres økte sammenliknet med resten av den yrkesaktive befolkningen. Utviklingen skyldtes først og fremst høyere dødelighet av hjerte- og karsykdommer. Det var påfallende høye tall for hjernekarsykdom. Det er lettvint å skylde på tobakksrøyking når noen rammes verre enn andre. Men disse kom også mye dårligere ut enn en liknende gruppe, med omtrent like mange røykere, nemlig trearbeiderne. De hadde ingen slik overdødelighet av hjerte- og hjernekarsykdommer. Kan svevestøv og eksos være en del av forklaringen på hvorfor anleggsarbeiderne kom så dårlig ut?
Effektivisering og ny teknologi kan ha gitt reinere luft det meste av tida, men kanskje høyere topper. Mengden av de fineste og farligste støvkornene kan ha økt med høyere omdreiningstall i nytt maskineri. Ti timers skift kan være verre enn de gamle åtte timers skiftene. Bergboring over og under jord kan gi kvartsholdig finstøv. Dieseldrevet utstyr spyr ut fine partikler og lungeskadelige gasser. Vi har ingen effektiv regulering av dieseleksos i arbeidsmiljøet, selv om kreftfaren og annen helsefare er velkjent.
Svevestøvet i arbeidslufta er nesten alltid blandingsstøv med mange elementer. Arbeidstilsynets gamle brøk-formler for «blandingseksponeringer» er ubrukelige til å vurdere helserisikoen. Hvorfor sier ikke Arbeidstilsynet som Folkehelseinstituttet ganske enkelt at «virkninger av svevestøv forsterkes når det er flere komponenter til stede»? Hvorfor oppdaterer de ikke grenseverdiene basert på dagens kunnskap?
Hvis utelufta blir bedre med dieselforbud, avgift på piggdekk og strenge grenseverdier for svevestøv, kan selvfølgelig anleggsarbeiderne beskyttes på samme måten. Det kan stilles krav til utstyr og arbeidsmetoder, for eksempel elektrisk drift på kjøretøy eller støvoppsamlere på maskinene. De viktigste byggherrene, Statens vegvesen og Bane Nor, setter standarden for bransjen. De kunne stille krav om utstyr og metoder som beskytter anleggsarbeidernes helse effektivt, men det gjør de ikke. I dag mister entreprenørene anbudet hvis de velger tryggere og dermed dyrere metoder. Byggherren velger heller konkurrentene som ikke gjør det.